Publisert 07. oktober.2015 av

Liv Zimmermann og familien skulle egentlig bare utvide kjøkkenet i 60-tallshuset på Snarøya.

 

– Det startet med at det ble litt trangt rundt kjøkkenbordet, forteller Liv Zimmermann mens hun viser frem et rom i den ene enden av huset. I dag fungerer rommet som kontor, men frem til 2007 var det her familien spiste måltidene sine.

 

Trehuset har tilhørt familien i snart 50 år.

 

– Vi overtok huset etter svigerforeldre mine for rundt 18 år siden. Etter hvert fikk vi tre barn, og følte behov for litt mer plass, forteller Liv.

Fem trappetrinn binder tilbygget sammen med resten av huset. Arkitekten har beholdt den samme takhøyden for å skape en god flyt. FOTO: PETTER SØRNÆS

Store glassflater

Resultatet ble et 63 kvadratmeter stort tilbygg i mur, med rene linjer og store glassflater. Det er bygget på i enden av huset og rommer et luftig eikekjøkken, en peiskrok og en spisestue med plass til mange rundt bordet.

 

I utgangspunktet var tanken deres å utvide det eksisterende kjøkkenet ut mot verandaen, men da arkitekt Yngve Derlick fikk se huset oppfordret han familien til å plassere kjøkkenet et helt annet sted. Tomten var såpass stor og lang at de hadde god plass på enden av tomannsboligen.

 

– Det ble egentlig mye større enn vi hadde tenkt, men vi tente på ideen til arkitekten – så da ble det sånn, forteller Liv.

Byttet ut leilighet i byen

Med robust funkishus i Bærum.

ARKITEKTUR
– Utesofaen er nok favoritt- plassen min, forteller Liv Zimmermann. Her med familiens katt. FOTO: PETTER SØRNÆS

Angrer ikke

De angrer ikke på at de forvandlet romløsningen og uteområdene. Den overbyggede verandaen er en forlengelse av stuen og kjøkkenet. Nå i sommermånedene står skyvedørene på vid gap, og det føles som om man sitter ute i hagen når man spiser frokost ved kjøkkenøya.

 

– Den overbyggede løsningen gjør det mye lunere her ute. Før dro jeg mye på stranden i nærområdet, men nå er det nesten like herlig å bare sitte her ute på ettermiddagene.

 

Forbi hagen deres går det en tursti. Folk blir ofte positivt overrasket idet de oppdager det moderne tilbygget.

 

– Folk forventer det kanskje ikke i et strøk med gamle, ensartede tomannsboliger. Vi var litt spente på om kommunen kom til å godkjenne det, men de likte heldigvis ideen.

– Når vinduene begynner fra gulvet og slutter ved taket virker rommene mye større, sier arkitekt Yngve Derlick. FOTO: PETTER SØRNÆS
Tilbygget fra baksiden av huset. Peisen er tøff både på innsiden og på utsiden. FOTO: PETTER SØRNÆS

Unngår å sjenere

Det gjorde også familien som bor i den andre halvparten av tomannsboligen. Tilbygget er utført med tanke på at det ikke skal sjenere naboene.

 

– En bør passe på at endringene ikke besværer naboen og at det ikke skygger for dem, forteller arkitekt Yngve Derlick.

 

Lys har spilt en sentral rolle i utformingen av tilbygget. Store og små glassflater slipper inn solstråler fra alle kanter – fra morgen til kveld.

 

– Et av kriteriene mine var å få et avlangt vindu over kjøkkenbenken, sier Liv.

 

Vinduene fungerer som rammer mot de grønne omgivelsene. Utenfor et av stuevinduene blomstrer et bed med oransje og rosa rododendron- og asalea-planter. Plasseringen er ikke tilfeldig.

 

– Jeg setter pris på å sitte inne og titte ut på blomstene. Vi har ikke veldig mye utsikt, men det er skikkelig grønt. Med tanke på at huset ligger i en dump, synes jeg vi har fått det veldig fint her.

Inne- og utesonene er holdt i samme nivå for å skape best mulig flyt. FOTO: PETTER SØRNÆS

Dette er tomannsboligen på Snarøya

Byggeår: 1966 og 2007.

 

Kvadratmeter: Tilbygget er 63 kvm (huset er 250 kvm totalt).

 

Her bor: Liv Zimmermann og Robert Ruud med barna Oscar, Hermann og en katt. Storesøster Johanne har flyttet ut.

 

Arkitektens kommentarer

– Byggherrene var opptatt av at huset skulle ha kontakt med hagen. Vi valgte å bygge trappetrinn fra eksisterende bolig og ned til tilbygget. Vi beholdt takhøyden til eksisterende bolig. Den går flatt over i det nye tilbygget slik at rommet løper igjennom. Selv om tilbygget ligger noe nedenfor får man følelsen av at det henger sammen.

 

– Hvordan skaper man best mulig flyt mellom inne- og utesonene?

 

– Ha samme nivå inne og ute, men passe på å ha noe som fanger opp vannet så det ikke trekker inn i konstruksjonene.

 

– Bruk glass fra gulv til tak, og velg skyvedører i stedet for gangdører.

 

– Vi senket det overbyggede partiet på verandaen for å skape lunhet over sitteplassen. Blir det for høyt kan man miste intimiteten ute, og hvis det regner er man mindre beskyttet. Ved å senke overbygget får man dessuten inn mer lys på oversiden av taket. Samtidig skjermer taket for solen og hindrer uønsket oppvarming inne.

Kilde: Yngve Derlick, Derlick Arkitekter

 

Denne saken ble først publisert på Budstikka.no

Kjøkkenet fra uno form og det avlange vinduet over kjøkkenbenken var to av Liv Zimmermanns kriterier da de skulle utforme tilbygget. FOTO: PETTER SØRNÆS
Publisert 20. april.2017 av

Treverk og hvite flater er det første som slår meg i det jeg kommer inn på kjøkkenet. Jeg titter rundt etter den stripete vasen alle har hørt om, Omaggio-vasen fra danske Kähler. 

 

Huseieren, Stamati Stenseth (51) er nemlig kjent for å forsyne nordmenn med disse vasene gjennom agenturselskapet Bo Bedre as. 

 

Men ingen vase å se. 

 

På kjøkkenøya står to hvite lysestaker, en glassvase med ”gåsunger” og en gul- og hvitstripete bolle med løkblomster.

 

Men det er ikke Stamatis vase-suksess vi skal snakke om i dag. 

 

Vi setter oss ned på barkrakkene. Skrått over oss henger en ”opp-ned-benk” med grønne planter og en gammel vekt brukt som blomsterpotte. 

 

– Vil du ha en kopp kaffe? spør Stamati. 

 

Samboeren Trine Bakkeli (51) spretter opp, går mot den integrerte kaffemaskinen og trykker på knappen. Duften av kaffe brer seg i rommet. 

 

Entusiastisk fyrer de løs om det siste årets kjøkkenjakt.

 

Fem kjøkken vi drømmer om

En rusletur unna drammen sentrum. Foto: Bettine Nicotra
Trine og Stamati flyttet inn i fjor sommer. Foto: Bettine Nicotra

Var noe som manglet

 Midt i sentrum i ”Drammens fineste leilighet” bodde paret. 

 

Et par skritt ut, en kjapp heistur ned, et par skitt til – så var de midt i smørøyet. Her kunne de bli gamle og bare nyte. 

 

Men Trine som alltid har elsket det grønne, savnet en hage å pusle rundt i. 

 

Så da 60-tallshuset på høyden med kongeutsikt over Drammen, dukket opp for ett år siden, satte tankespinneriet i gang. Kanskje de skulle flytte ”på landet”? 

 

De måtte gruble litt. Såpass lenge at visningene var over. Men å legge det helt fra seg klarte de ikke, så paret spurte megleren om å få en privatvisning. 

 

En halvtimes rundtur i huset var det som skulle til. De var solgt. 

 

Kulturarv ble drømmehjem

Spisebord og stoler fra Skagerak og lampe fra Voga. Foto: Bettine Nicotra

Bukkehorn på kjøkkenet

 Det meste var nylig pusset opp, så det var lite som måtte gjøres. 

 

– Jeg skal se om jeg finner et opprinnelig bilde av kjøkkenet, sier Stamati før han reiser seg for å hente prospektet.  

 

– På ett av bildene vi har sett fra da kjøkkenet var relativt nytt, hang det et bukkehorn på grua over komfyren, fortsetter han. 

 

Siden den gang var kjøkkenet pusset opp, men det var fremdeles mørkt og sto ikke i stil med resten av 60-tallshuset. Litt vel luksus, litt unødvendig å skifte ut et kjøkken som tross alt fungerte godt, tenkte de. 

 

Men de trøstet seg med at det nye kjøkkenet ikke skulle skiftes ut igjen – i hvert fall ikke under deres tid i huset. 

 

Trine peker mot den lange kjøkkenbenken. 

 

– Vi ville ha et enkelt kjøkken med lavt tyngdepunkt som gikk i den lengderetningen, i likhet med det langstrakte huset.

 

– Og for å få mest mulig luft, ville vi helst unngå overskap hvis det var mulig. Også visste vi at vi ville ha en stor øy, fortsetter hun.

 

– Et sosialt samlingspunkt, ja, legger Stamati til.

 

Så da gjensto én ting – å velge kjøkken. 

 

Heddas dristige kjøkkenvalg

Slik så kjøkkenet ut da de overtok huset. Foto: Nordvik & Partners/Settovenfra
Slik ser det ut i dag. Foto: Bettine Nicotra

Skulle ha spiler 

 Med stor kjærlighet for trespiler, var valget i utgangspunktet lett. 

 

– Det skulle bli et dansk kjøkken fra Unoform, det var vi helt klare på, sier Stamati. 

 

Håndtaksløse fronter med skuffelameller var det de ville ha. Kjøkkenet skulle være i massiv tre – innenfra og ut. 

 

Men de slo seg ikke helt til ro med ”det første og beste”. Så etter å ha sett litt rundt, endte de opp med å beundre et par kjøkken fra Hamran Snekkerverksted som var utstilt i en interiørbutikk i Kristiansand. 

 

Og i mars i fjor bestemte de seg for å ta turen innom showrommet deres på Skøyen, fremdeles med spile-ideen i bakhodet. 

 

– Vi spurte om de kunne lage disse litt tynnere og ha flere nedover, sier Trine mens hun stryker hånden nedover eikefronten.

 

Svaret de fikk var nølende. 

 

– Der møtte vi vel egentlig litt veggen, og det er vi glad for i dag. De ville ikke gå på kompromiss med det de sto for, og da vi fikk en av disse frontene tilsendt i posten var vi egentlig solgt, sier Stamati. 

 

Kjøkken på få kvadrat

Stripete bolle fra Cathrineholm. Foto: Bettine Nicotra

Ikke "bare, bare" å planlegge ut fra hukommelsen

 De hadde flere ønsker for sitt nye kjøkken. 

 

– Vi ville ha to kjøleskap – og isbitmaskin, for det hadde vi i leiligheten og da var vi flinkere til å drikke vann, sier han og ler. 

 

Men å planlegge et kjøkken ut fra hukommelsen var ikke ”bare, bare”. 

 

– Vi husket jo ingenting, vi hadde bare prospektet og skulle ikke overta huset før 1. juli, så vi planla litt i blinde, sier han før han fortsetter:

 

– Vi hadde bare vært her en halvtime. Det er sykt hvordan vi handler hus, vi kastet oss over det, så fikk det briste eller bære. Det er litt snålt. Men vi hadde med oss prosjektleder og svigerfar Bjørn. Han er tidligere takstmann og var velvillig rådgiver for oppdraget. 

 

– Ja, svigerfar var med på befaring. Vi ville ikke ha et oppussingsprosjekt som raste over hodet på oss om to år. Der var vi ikke. Vi ville ha et hus som var så nær leilighet som vi kunne komme, sier samboeren.

 

Har alt hun trenger på 47 kvadrat

Ventilator integrert i kokeplaten. Foto: Bettine Nicotra
Håndtaksløse eikefronter. Foto: Bettine Nicotra

Midt i ingenmannsland

 Etter å ha flyttet inn i huset tok de kjøreturen til Hamrans verksted på Sørlandet. En lang og snirklete kjøretur gjennom tett skog. Og der, midt i ingenmannsland, lå verkstedet. 

 

– De har laget høvelbenker til så og si alle norske skoler, for det var deres kjernevirksomhet. Vi møtte en av de som startet Hamran, og han var noe og 80 år og gikk fremdeles rundt på verkstedet og lagde høvelbenker, sier Trine og smiler mens hun mimrer tilbake til det hyggelig møtet med den lille bedriften. 

 

Hamran Snekkerverksted lager kjøkken i liten skala. Med det menes rundt 300 kjøkken i året. 

 

Oppfølgingen har vært eksemplarisk, ifølge paret. Og etter å ha planlagt i åtte måneder, ble kjøkkenet smelt opp på under én uke i november. 

 

For Stamati som er en gammel traver innen ”gamet”, og som lenge har tilført skandinavisk design til det norske folk, var det ekstra stas å velge et helnorsk kjøkken. 

 

Og selv om prosessen har gått knirkefritt, blir nok ikke eikekjøkkenet byttet ut med det første. 

Massiv tre – innenfra og ut. Foto: Bettine Nicotra
Peis på kjøkkenet og peis i garderobeskapet på motsatt side av veggen. Foto: Bettine Nicotra
Den gamle kjøkkenvekten som Trine har arvet av farmoren sin er brukt som blomsterpotte. Foto: Bettine Nicotra

Les mer på Botrends forside

 

Ta gjerne kontakt med oss her, og følg oss på Facebook og Instagram @botrend.no

Les mer

En gigantisk glassvegg med utsikt over snødekkede fjelltopper er det første som slår meg i det jeg kommer inn i stuen. I hver sin pelsstol ligger Aksel (9) og André (4) og titter på alpint på skjermen. Imens viser mor og far med stor iver viser frem den treetasjes store hytta de startet å bygge på Skarsnuten i Hemsedal for seks år siden.

Les mer

Ann Cecilia Baumann (45) strekker frem den skjøre, hvite koppen uten hank som hun nettopp har tatt en slurk kaffe av. «Enten går det bra, eller så går det over» står det skrevet svart på hvitt. Det er hun selv som har laget koppen. – Jeg liker dette sitatet veldig godt. Det er en ganske enkel livsfilosofi, men det er jo noe med at ting er enkelt, sier hun med et smil før hun legger til; – Ja, hvis man er litt positiv da!  Oppfylte hyttedrømmen i Hemsedal

Les mer
Annonse

Familien Vinje drømte om å bygge eget hus. Da eiendommene ved Ekebergåsen Boligfelt ble lagt ut for salg, slo de til umiddelbart! – Vi ønsket å kjøpe eiendom på Ekebergåsen fordi vi allerede hadde et hus på Lierskogen. Det var nemlig uaktuelt for oss å flytte herfra. Her bor vi landlig samtidig som vi bor sentralt, forteller Asbjørn Vinje. Det var nærheten til marka og de fine solforholdene som fristet han og familien. Samtidig var det en gyllen mulighet til å bygge eget hus. 

Budstikka (c) 2016. Ansvarlig redaktor: Kjersti Sortland