Publisert 01. november.2015 av

Filmskaper Paul Tunge og Egil Håskjold Larsen har reist land og strand rundt for å hedre norsk brutalistisk kirkearkitektur.

 

Stilarten brutalisme, som betyr rå betong, hadde sin storhetstid i 1950- og 60-årene. En tid som bar preg av stor byggeaktivitet i Norge etter krigen.

 

- I dag blir denne type arkitektur sett på som mindreverdig. At det minner om betongklosser fra Sovjet-tiden. Selv samler jeg på kunst og design fra denne perioden og syns det er veldig vakkert, sier filmskaper Paul Tunge.

 

Les flere saker om arkitektur på Botrend her.

Her er vinneren av Oslos arkitekturpris

Bjerkedalen park i Groruddalen vant Oslo bys arkitekturpris

ARKITEKTUR

En viktig rolle i folks hverdagsliv

Paul Tunge fikk idéen til prosjektet da han som innspillingsleder var på leting etter en passende kirke til den norske spillefilmen Kompani Orheim i 2011.

 

Innspillingsleder Tunge ble grepet av hvor mange brutalistiske kirker som faktisk ble bygget midt i arbeiderklassestrøk, og hvordan de spesielle betongbyggene har spilt en viktig rolle i innbyggernes hverdagsliv.

- Haslum krematorium er også veldig fascinerende, sier filmskaper Paul Tunge om den brutalistiske bygningen i Bærum. FOTO: KARL BRAANAAS
Haslum krematorium ble tegnet av John Engh og stod ferdig i 1965. Bygget er et klassisk eksempel på brutalisme hvor materialene blir den naturlige formgiveren. FOTO: KARL BRAANAAS

Slet med å finne arkitektene bak

Navnet brutalisme stammer fra den franske arkitekten Le Corbusier og betyr rå, naturlig betong. Stilarten består av enkle geometriske bygningskropper, ofte monumentale, hvor betongmaterialet blir den naturlige formgiveren. En ekte, jordnær og strippet stilart.  

 

Men til tross for de mange brutalistiske byggene i Norge, er det andre stilretninger innenfor modernismen som trekkes frem når det snakkes om estetisk arkitektur i dag. Det vil Tunge og Håskjold Larsen gjøre noe med.

 

- Kirkene er monumentale bygg plassert midt i store boligstrøk. Paradoksalt nok var det lite informasjon om både kirkene og arkitektene bak. Det er tynt dokumentert, og blant noen av tilfellene var det vanskelig å finne ut av hvem som står bak tegningene. Det ble henvist til lokale, ikke navngitte byarkitekter, forteller Tunge.

 

Gjennom dokumentarfilmen skal både de ukjente arkitektene og byggherrene hylles. Og målet er at både utdanningsinstitusjoner og museer skal vise den om lag 40-minutter lange dokumentarfilmen.

 

- De fleste vi møtte under innspillingen syntes at bygningene var helt forferdelige da de kom. Men etter hvert har de fått et nært forhold og blitt glad i kirkene sine.

Slettebakken kirke i Bergen fra 1970 er typisk for sin stilart og ble tegnet av Tore Sveram. FOTO: PAUL TUNGE
Kirkelandet kirke ble reist i 1964 og er Kristiansunds hovedkirke. Kirken er tegnet av Odd Østbye. FOTO: PAUL TUNGE

Mangler finansiering

Dokumentarfilmen om kirkearkitekturen skal klippes i Israel på nyåret. Men foreløpig mangler Paul Tunge og Egil Håskjold Larsen finansiering for å ferdigstille prosjektet.

 

- Vi mangler to eller fire kirker i Nord-Norge, litt avhengig av hvor mye støtte vi får, sier Tunge som tilbrakte åtte intense dager i bil for å filme tolv kirker.

 

- Vi kjørte fra Oslo, langs kysten til Stavanger og Volda. Da vi kom til Kristiansund røyk girkassen, men vi fikk en leiebil og kunne fortsette ferden til Steinkjær, over Dovre og til Lillestrøm hvor vi avsluttet. Det var intense lange dager, men så er jo dette et idealistisk prosjekt hvor vi har fått lite støtte.

 

I tillegg til å skaffe finansiering, arbeider filmskaperne nå med å få innpass på en rekke filmfestivaler. Og dersom prosjektet blir en suksess, skal Tunge og Håskjold Larsen filme samfunnshus fra samme periode.

 

- Vi gir folk en opplevelse av å være i rommet og oppleve stemningen slik arkitektene som tegnet dem, ønsket at vi skulle få. Forhåpentligvis trigger vi publikum til å gå ut og søke informasjon om denne spennende stilperioden.

Paul Tunge og Egil Håskjold Larsen tilbrakte åtte intense døgn i bil for å feste tolv kirker til lerretet. FOTO: PAUL TUNGE
Publisert 25. mars.2017 av

Cecilie Rogde (45) står i døråpningen til det hvite, anonyme huset på Høvik i Bærum.

 

I sort antrekk, piffet opp av knallrød leppestift og med et digert, gult blomstersmykke rundt halsen ønsker hun velkommen inn til gladhuset.

 

– Barna som kommer på besøk blir ofte fasinert av alle fargene og jeg tror nesten de får følelsen av å komme inn i en godteributikk, forteller Cecilie.

 

Energisk viser hun frem de tre etasjene med ting og tang samlet opp gjennom årene. Å rusle rundt her er rene skattejakten.

– Jeg er nok en fargerik og frodig person, sier Cecilie mens hun ler høyt.

 

– Jeg snakker mye og er glad i å høres ... Jeg merker jo det, at jeg kan være litt mye, og det gjenspeiles nok i interiøret, fortsetter hun.

 

Her er Bambi på stuebordet, porselensfugler i vinduskarmene og en treape på skrivebordet.

 

– Jeg kunne nok hatt en elg i solnedgang på veggen hvis bildet var i riktige farger. Eller kanskje ikke en elg, men en Bambi i solnedgang, sier hun med en god porsjon humor innabords.

 

Denne familien har fargerike flamingoer på veggene

Velkommen inn. FOTO: BETTINE NICOTRA
Det store maleriet på veggen fikk Cecilie i gave. FOTO: BETTINE NICOTRA
Ved kjøkkenbordet trives hun best. FOTO: BETTINE NICOTRA

Møtte Reidar oppi gaten

Det var sommeren for snart tre år siden familien pakket sammen rubbel og bit og flyttet fra den sjarmerende 100 år gamle husmannsplassen i Groruddalen.

 

Med et uisolert hus hvor det blafret i luggen hver gang det blåste utenfor husets fire vegger, var det ren luksus å flytte til et nyere, større hus i Bærum.

 

Nærmere familie og venner kom de også.

 

– Jeg er litt spontan, sier Cecilie.

 

– Så få dager etter at vi virkelig hadde bestemt oss for å flytte, var vi på visning her.

 

De var mer opptatt av omgivelsene enn selve huset. Derfor tok Cecilie turen rundt i nabolaget for å hilse på naboene.

 

– Jeg møtte Reidar oppi gata som kunne fortelle at han hadde vokst opp her.

 

Det han sa var lovende. Lovende nok til at de slo til.

 

Og de har ikke angret et sekund.

 

Flyttet inn i bobåt på Fornebu med datteren

Hvitt, turkis og rosa i toppetasjen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Cecilie er glad i å komponere - som å sette sammen telysholdere, vaser og annet nips. FOTO: BETTINE NICOTRA
Ape fra Kay Bojesen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Det kan være fint å samle alt på ett fat. FOTO: BETTINE NICOTRA

Kløpper på loppisfunn

Før Cecilie flyttet inn med mann og to barn, malte de alt kritthvit nettopp for å få en nøytral bakgrunn til det hun selv omtaler som en «overdose farger».

 

I stuen henger et pastellfarget rådhyrhode, bilder hun har rammet inn selv og et stort maleri fått i morgengave av mannen.

 

Stilen er den samme som den har vært i alle år.

 

Cecilie er en kløpper på loppisfunn og med en kunstnermor som tok henne med på loppemarked og ivrig ventet på at snoren skulle bli kuttet lørdags morgen, er hun nærmest oppdratt i gjenbruksånden.

Å male om gamle møbler er også en hobby. Da er favorittfargen turkis.

 

– Jeg har elsket den fargen så lenge jeg kan huske! Min mor var skråsikker på at jeg kom til å gå lei og var skeptisk til alle mine turkise påfunn, men jeg har ikke gått lei ennå ...

 

Og skulle hun gå lei, er det ingen krise. Da er det bare å male på nytt i en annen knallfarge.

 

Det er nemlig det som er så fint med å bo i en «godteributikk».

 

Kunstneren malte stuetaket i regnbuens farger

Å neida, Cecilie går aldri lei turkis. FOTO: BETTINE NICOTRA
Bambi på stuebordet. FOTO: BETTINE NICOTRA
For Cecilie er det ikke viktig at tingene har "riktig design". FOTO: BETTINE NICOTRA
Slitt og sjarmerende. FOTO: BETTINE NICOTRA

Enebolig på Høvik

  • Enebolig på rundt 200 kvadratmeter med kjellerstue, kjøkken og stue i første etasje og soverom i toppetasjen.

 

  • Her bor: Cecilie (45) og Tom Henning (47) sammen med barna Teodor (9) og Maja (5).

 

  • Inspirasjonskildene mine: – Interiørblader og interiørblogger. Jeg er spesielt glad i bloggen «Tonemelonedesign».

 

  • Mitt yndlingssted hjemme: – Det må bli på kjøkkenet ved kjøkkenbordet.

 

  • Det jeg ønsker meg aller mest: – Neste loppisfunn som setter seg som en forelskelse i kroppen, og de spennende nyhetene som har kommet fra Søstrene Grene.

 

  • Det siste vi skaffet til boligen: – Det turkise Smeg-kjøleskapet jeg har drømt om i 15 år, har omsider fått plass på kjøkkenet!

 

  • Kjæreste eiendel: – «Only you»-maleriet som jeg fikk av min kjære i morgengave. Det er malt i rosa og gulfarger av Tone Alsos Aarø og henger nå på veggen i stuen.

 

  • Kommer aldri over dørstokken: – Interiør som er overpriset og som er dyrt fordi det er «riktig».

 

  • Mitt beste innredningstips: – Bytt ut ting forløpende og tør å være litt gal med farger. Jeg liker det frodige mot det rene og derfor har jeg malt alle vegger, tak, karmer og lister hvitt for å få en nøytral bakgrunn til alle fargene i interiøret og i tekstilene.

For at overgangen ikke skulle bli for stor for datteren, valgte de lik tapet på det nye rommet hennes. FOTO: BETTINE NICOTRA
For et gjennomført prinsesserom?! FOTO: BETTINE NICOTRA
Og fuglene kvitrer. FOTO: BETTINE NICOTRA

Les mer på Botrends forside

 

Ta gjerne kontakt med oss her, og følg oss på Facebook og Instagram på @botrend.no

Les mer

I juni 2016 skrev vi om den fredede arkitektvillaen «Herodd»  som ble lagt ut på markedet med en prislapp på da 17,9 millioner kroner. Tirsdag ble villaen på Nesøya solgt. I annonsen var prislappen satt ned til 17,7 millioner kroner, men hva den til slutt ble solgt for, holder megler Camilla Sem i Sem & Johansen Eiendomsmegling for seg selv. Høili kutter Nesøya-bolig med 8 millioner

Les mer

Ved vannet på landet

Etter den daglige by-dosen, er det godt å komme hjem.

Publisert 01. november.2015 av Bettine Nicotra

– Mannen min tok meg med for å vise frem tomten han hadde sett på, forteller Marianne Bjerke (46) og peker ut vinduet mot den opprinnelige tomten som ligger like bortenfor. – Men jeg gikk bort hit og sa at hvis vi fikk denne tomten, da kunne jeg gå med på å flytte, sier hun mens hun ler av seg selv. Utenfor har tåken lagt seg tett over Oslofjorden. De majestetiske trærne ser ut til å være på vei inn i stuen. Noen gamle hytter er å skimte blant de mange nybygde perlene. Tomten

Les mer
Annonse

Familien Vinje drømte om å bygge eget hus. Da eiendommene ved Ekebergåsen Boligfelt ble lagt ut for salg, slo de til umiddelbart! – Vi ønsket å kjøpe eiendom på Ekebergåsen fordi vi allerede hadde et hus på Lierskogen. Det var nemlig uaktuelt for oss å flytte herfra. Her bor vi landlig samtidig som vi bor sentralt, forteller Asbjørn Vinje. Det var nærheten til marka og de fine solforholdene som fristet han og familien. Samtidig var det en gyllen mulighet til å bygge eget hus. 

Budstikka (c) 2016. Ansvarlig redaktor: Kjersti Sortland