Publisert 01. november.2015 av

Filmskaper Paul Tunge og Egil Håskjold Larsen har reist land og strand rundt for å hedre norsk brutalistisk kirkearkitektur.

 

Stilarten brutalisme, som betyr rå betong, hadde sin storhetstid i 1950- og 60-årene. En tid som bar preg av stor byggeaktivitet i Norge etter krigen.

 

- I dag blir denne type arkitektur sett på som mindreverdig. At det minner om betongklosser fra Sovjet-tiden. Selv samler jeg på kunst og design fra denne perioden og syns det er veldig vakkert, sier filmskaper Paul Tunge.

 

Les flere saker om arkitektur på Botrend her.

Her er vinneren av Oslos arkitekturpris

Bjerkedalen park i Groruddalen vant Oslo bys arkitekturpris

ARKITEKTUR

En viktig rolle i folks hverdagsliv

Paul Tunge fikk idéen til prosjektet da han som innspillingsleder var på leting etter en passende kirke til den norske spillefilmen Kompani Orheim i 2011.

 

Innspillingsleder Tunge ble grepet av hvor mange brutalistiske kirker som faktisk ble bygget midt i arbeiderklassestrøk, og hvordan de spesielle betongbyggene har spilt en viktig rolle i innbyggernes hverdagsliv.

- Haslum krematorium er også veldig fascinerende, sier filmskaper Paul Tunge om den brutalistiske bygningen i Bærum. FOTO: KARL BRAANAAS
Haslum krematorium ble tegnet av John Engh og stod ferdig i 1965. Bygget er et klassisk eksempel på brutalisme hvor materialene blir den naturlige formgiveren. FOTO: KARL BRAANAAS

Slet med å finne arkitektene bak

Navnet brutalisme stammer fra den franske arkitekten Le Corbusier og betyr rå, naturlig betong. Stilarten består av enkle geometriske bygningskropper, ofte monumentale, hvor betongmaterialet blir den naturlige formgiveren. En ekte, jordnær og strippet stilart.  

 

Men til tross for de mange brutalistiske byggene i Norge, er det andre stilretninger innenfor modernismen som trekkes frem når det snakkes om estetisk arkitektur i dag. Det vil Tunge og Håskjold Larsen gjøre noe med.

 

- Kirkene er monumentale bygg plassert midt i store boligstrøk. Paradoksalt nok var det lite informasjon om både kirkene og arkitektene bak. Det er tynt dokumentert, og blant noen av tilfellene var det vanskelig å finne ut av hvem som står bak tegningene. Det ble henvist til lokale, ikke navngitte byarkitekter, forteller Tunge.

 

Gjennom dokumentarfilmen skal både de ukjente arkitektene og byggherrene hylles. Og målet er at både utdanningsinstitusjoner og museer skal vise den om lag 40-minutter lange dokumentarfilmen.

 

- De fleste vi møtte under innspillingen syntes at bygningene var helt forferdelige da de kom. Men etter hvert har de fått et nært forhold og blitt glad i kirkene sine.

Slettebakken kirke i Bergen fra 1970 er typisk for sin stilart og ble tegnet av Tore Sveram. FOTO: PAUL TUNGE
Kirkelandet kirke ble reist i 1964 og er Kristiansunds hovedkirke. Kirken er tegnet av Odd Østbye. FOTO: PAUL TUNGE

Mangler finansiering

Dokumentarfilmen om kirkearkitekturen skal klippes i Israel på nyåret. Men foreløpig mangler Paul Tunge og Egil Håskjold Larsen finansiering for å ferdigstille prosjektet.

 

- Vi mangler to eller fire kirker i Nord-Norge, litt avhengig av hvor mye støtte vi får, sier Tunge som tilbrakte åtte intense dager i bil for å filme tolv kirker.

 

- Vi kjørte fra Oslo, langs kysten til Stavanger og Volda. Da vi kom til Kristiansund røyk girkassen, men vi fikk en leiebil og kunne fortsette ferden til Steinkjær, over Dovre og til Lillestrøm hvor vi avsluttet. Det var intense lange dager, men så er jo dette et idealistisk prosjekt hvor vi har fått lite støtte.

 

I tillegg til å skaffe finansiering, arbeider filmskaperne nå med å få innpass på en rekke filmfestivaler. Og dersom prosjektet blir en suksess, skal Tunge og Håskjold Larsen filme samfunnshus fra samme periode.

 

- Vi gir folk en opplevelse av å være i rommet og oppleve stemningen slik arkitektene som tegnet dem, ønsket at vi skulle få. Forhåpentligvis trigger vi publikum til å gå ut og søke informasjon om denne spennende stilperioden.

Paul Tunge og Egil Håskjold Larsen tilbrakte åtte intense døgn i bil for å feste tolv kirker til lerretet. FOTO: PAUL TUNGE
Publisert 20. april.2017 av

Treverk og hvite flater er det første som slår meg i det jeg kommer inn på kjøkkenet. Jeg titter rundt etter den stripete vasen alle har hørt om, Omaggio-vasen fra danske Kähler. 

 

Huseieren, Stamati Stenseth (51) er nemlig kjent for å forsyne nordmenn med disse vasene gjennom agenturselskapet Bo Bedre as. 

 

Men ingen vase å se. 

 

På kjøkkenøya står to hvite lysestaker, en glassvase med ”gåsunger” og en gul- og hvitstripete bolle med løkblomster.

 

Men det er ikke Stamatis vase-suksess vi skal snakke om i dag. 

 

Vi setter oss ned på barkrakkene. Skrått over oss henger en ”opp-ned-benk” med grønne planter og en gammel vekt brukt som blomsterpotte. 

 

– Vil du ha en kopp kaffe? spør Stamati. 

 

Samboeren Trine Bakkeli (51) spretter opp, går mot den integrerte kaffemaskinen og trykker på knappen. Duften av kaffe brer seg i rommet. 

 

Entusiastisk fyrer de løs om det siste årets kjøkkenjakt.

 

Fem kjøkken vi drømmer om

En rusletur unna drammen sentrum. Foto: Bettine Nicotra
Trine og Stamati flyttet inn i fjor sommer. Foto: Bettine Nicotra

Var noe som manglet

 Midt i sentrum i ”Drammens fineste leilighet” bodde paret. 

 

Et par skritt ut, en kjapp heistur ned, et par skitt til – så var de midt i smørøyet. Her kunne de bli gamle og bare nyte. 

 

Men Trine som alltid har elsket det grønne, savnet en hage å pusle rundt i. 

 

Så da 60-tallshuset på høyden med kongeutsikt over Drammen, dukket opp for ett år siden, satte tankespinneriet i gang. Kanskje de skulle flytte ”på landet”? 

 

De måtte gruble litt. Såpass lenge at visningene var over. Men å legge det helt fra seg klarte de ikke, så paret spurte megleren om å få en privatvisning. 

 

En halvtimes rundtur i huset var det som skulle til. De var solgt. 

 

Kulturarv ble drømmehjem

Spisebord og stoler fra Skagerak og lampe fra Voga. Foto: Bettine Nicotra

Bukkehorn på kjøkkenet

 Det meste var nylig pusset opp, så det var lite som måtte gjøres. 

 

– Jeg skal se om jeg finner et opprinnelig bilde av kjøkkenet, sier Stamati før han reiser seg for å hente prospektet.  

 

– På ett av bildene vi har sett fra da kjøkkenet var relativt nytt, hang det et bukkehorn på grua over komfyren, fortsetter han. 

 

Siden den gang var kjøkkenet pusset opp, men det var fremdeles mørkt og sto ikke i stil med resten av 60-tallshuset. Litt vel luksus, litt unødvendig å skifte ut et kjøkken som tross alt fungerte godt, tenkte de. 

 

Men de trøstet seg med at det nye kjøkkenet ikke skulle skiftes ut igjen – i hvert fall ikke under deres tid i huset. 

 

Trine peker mot den lange kjøkkenbenken. 

 

– Vi ville ha et enkelt kjøkken med lavt tyngdepunkt som gikk i den lengderetningen, i likhet med det langstrakte huset.

 

– Og for å få mest mulig luft, ville vi helst unngå overskap hvis det var mulig. Også visste vi at vi ville ha en stor øy, fortsetter hun.

 

– Et sosialt samlingspunkt, ja, legger Stamati til.

 

Så da gjensto én ting – å velge kjøkken. 

 

Heddas dristige kjøkkenvalg

Slik så kjøkkenet ut da de overtok huset. Foto: Nordvik & Partners/Settovenfra
Slik ser det ut i dag. Foto: Bettine Nicotra

Skulle ha spiler 

 Med stor kjærlighet for trespiler, var valget i utgangspunktet lett. 

 

– Det skulle bli et dansk kjøkken fra Unoform, det var vi helt klare på, sier Stamati. 

 

Håndtaksløse fronter med skuffelameller var det de ville ha. Kjøkkenet skulle være i massiv tre – innenfra og ut. 

 

Men de slo seg ikke helt til ro med ”det første og beste”. Så etter å ha sett litt rundt, endte de opp med å beundre et par kjøkken fra Hamran Snekkerverksted som var utstilt i en interiørbutikk i Kristiansand. 

 

Og i mars i fjor bestemte de seg for å ta turen innom showrommet deres på Skøyen, fremdeles med spile-ideen i bakhodet. 

 

– Vi spurte om de kunne lage disse litt tynnere og ha flere nedover, sier Trine mens hun stryker hånden nedover eikefronten.

 

Svaret de fikk var nølende. 

 

– Der møtte vi vel egentlig litt veggen, og det er vi glad for i dag. De ville ikke gå på kompromiss med det de sto for, og da vi fikk en av disse frontene tilsendt i posten var vi egentlig solgt, sier Stamati. 

 

Kjøkken på få kvadrat

Stripete bolle fra Cathrineholm. Foto: Bettine Nicotra

Ikke "bare, bare" å planlegge ut fra hukommelsen

 De hadde flere ønsker for sitt nye kjøkken. 

 

– Vi ville ha to kjøleskap – og isbitmaskin, for det hadde vi i leiligheten og da var vi flinkere til å drikke vann, sier han og ler. 

 

Men å planlegge et kjøkken ut fra hukommelsen var ikke ”bare, bare”. 

 

– Vi husket jo ingenting, vi hadde bare prospektet og skulle ikke overta huset før 1. juli, så vi planla litt i blinde, sier han før han fortsetter:

 

– Vi hadde bare vært her en halvtime. Det er sykt hvordan vi handler hus, vi kastet oss over det, så fikk det briste eller bære. Det er litt snålt. Men vi hadde med oss prosjektleder og svigerfar Bjørn. Han er tidligere takstmann og var velvillig rådgiver for oppdraget. 

 

– Ja, svigerfar var med på befaring. Vi ville ikke ha et oppussingsprosjekt som raste over hodet på oss om to år. Der var vi ikke. Vi ville ha et hus som var så nær leilighet som vi kunne komme, sier samboeren.

 

Har alt hun trenger på 47 kvadrat

Ventilator integrert i kokeplaten. Foto: Bettine Nicotra
Håndtaksløse eikefronter. Foto: Bettine Nicotra

Midt i ingenmannsland

 Etter å ha flyttet inn i huset tok de kjøreturen til Hamrans verksted på Sørlandet. En lang og snirklete kjøretur gjennom tett skog. Og der, midt i ingenmannsland, lå verkstedet. 

 

– De har laget høvelbenker til så og si alle norske skoler, for det var deres kjernevirksomhet. Vi møtte en av de som startet Hamran, og han var noe og 80 år og gikk fremdeles rundt på verkstedet og lagde høvelbenker, sier Trine og smiler mens hun mimrer tilbake til det hyggelig møtet med den lille bedriften. 

 

Hamran Snekkerverksted lager kjøkken i liten skala. Med det menes rundt 300 kjøkken i året. 

 

Oppfølgingen har vært eksemplarisk, ifølge paret. Og etter å ha planlagt i åtte måneder, ble kjøkkenet smelt opp på under én uke i november. 

 

For Stamati som er en gammel traver innen ”gamet”, og som lenge har tilført skandinavisk design til det norske folk, var det ekstra stas å velge et helnorsk kjøkken. 

 

Og selv om prosessen har gått knirkefritt, blir nok ikke eikekjøkkenet byttet ut med det første. 

Massiv tre – innenfra og ut. Foto: Bettine Nicotra
Peis på kjøkkenet og peis i garderobeskapet på motsatt side av veggen. Foto: Bettine Nicotra
Den gamle kjøkkenvekten som Trine har arvet av farmoren sin er brukt som blomsterpotte. Foto: Bettine Nicotra

Les mer på Botrends forside

 

Ta gjerne kontakt med oss her, og følg oss på Facebook og Instagram @botrend.no

Les mer

Ann Cecilia Baumann (45) strekker frem den skjøre, hvite koppen uten hank som hun nettopp har tatt en slurk kaffe av. «Enten går det bra, eller så går det over» står det skrevet svart på hvitt. Det er hun selv som har laget koppen. – Jeg liker dette sitatet veldig godt. Det er en ganske enkel livsfilosofi, men det er jo noe med at ting er enkelt, sier hun med et smil før hun legger til; – Ja, hvis man er litt positiv da!  Oppfylte hyttedrømmen i Hemsedal

Les mer

En gigantisk glassvegg med utsikt over snødekkede fjelltopper er det første som slår meg i det jeg kommer inn i stuen. I hver sin pelsstol ligger Aksel (9) og André (4) og titter på alpint på skjermen. Imens viser mor og far med stor iver viser frem den treetasjes store hytta de startet å bygge på Skarsnuten i Hemsedal for seks år siden.

Les mer
Annonse

Familien Vinje drømte om å bygge eget hus. Da eiendommene ved Ekebergåsen Boligfelt ble lagt ut for salg, slo de til umiddelbart! – Vi ønsket å kjøpe eiendom på Ekebergåsen fordi vi allerede hadde et hus på Lierskogen. Det var nemlig uaktuelt for oss å flytte herfra. Her bor vi landlig samtidig som vi bor sentralt, forteller Asbjørn Vinje. Det var nærheten til marka og de fine solforholdene som fristet han og familien. Samtidig var det en gyllen mulighet til å bygge eget hus. 

Budstikka (c) 2016. Ansvarlig redaktor: Kjersti Sortland