Publisert 28. desember.2015 av

 

 

Året er 1964 og den 38-år gamle industridesigneren Sven Ivar Dysthe står høyt oppe i en stige i et hus under oppussing.

 

Han og kona Trinelise skal forvandle det gamle hovedhuset på Brekke gård i vestre Bærum til sitt nye familiehjem.

 

Telefonen, som henger på en spiker på veggen, ringer midt i arbeidet.

 

– Hei, det er fra Sonja Henies og Niels Onstads Stiftelse. Arkitektene og styret ønsker at du skal spesialtegne møblene til det nye kunstsenteret på Høvikodden.

 

– Å, jeg husker det så godt. Hadde de sett meg der jeg hang på stigen, omringet av sagflis og verktøy, så hadde de fløyet sin vei. Den rammen var helt utrolig, minnes Sven Ivar Dysthe i dag, 51 år etter.

 

Les flere saker på Botrends forside her. 

Arkitektene Jon Eikvar (t.v.) og Svein Erik Engebretsen viser en modell av kunstsenteret til donatorene Sonja Henie og Niels Onstad. FOTO: HOK

Innflytelsesrik

 

 

Oppdraget fra Sonja Henie og Niels Onstad, som noen år tidligere hadde vendt tilbake til Norge med en unik kunstsamling, var spesifikt: De ønsket at Dysthe skulle komme med forslag til lounge-stoler i vestibylen, en lett og anvendbar stablestol til salene i senteret, samt møbler til kunstsenterets kontorer, møte- og konferanserom.

– Dette skrivebordet her tegnet jeg spesifikt til Niels Onstad, sier Dysthe og klapper på bordplaten inne på konferanserommet på Høvikodden.

 

– Og skuffene her har de samme frontene og med mitt geniale og gode håndtak, sier han og ler godt.

 

– Kjenner du fordypningen på undersiden her?

 

Dysthe har god grunn til å skryte av sitt eget design. 84-åringen fra Rykkinn er en av Norges aller fremste og mest innflytelsesrike designere gjennom tidene.

 

Han står bak det som regnes som Norges mest solgte stol, stablestolen «Laminette». Han har tegnet sittemøblene på Gardermoen, og stolene «Planet» og lenestolen 1001 regnes i dag som to av hans hovedverk.

 

Allerede som ung student i London ble han valgt ut til å utføre og forme et eget gaveskrin som skulle inneholde skolens gave, en staslig juvelbelagt nålepute, til Dronning Elisabeths kroning i 1953, en æresbevisning som kom til å markere starten på en lang og betydningsfull karriere.

 

Gjennombruddet kom i 1960, med stolserien «1001» som han utarbeidet i samarbeid med Dokka Møbler og som sammen «Pop Corn» -stolen og «Prisma» -stolen som han designet for Henie Onstad Kunstsenter, er i dag blitt ettertraktede samleobjekter.

 

 

 Saken fortsetter under bildene

 

Morgendagens arkitektur - møt studenter ved Arkitektur- og designhøgskolen

Kongefamilien i Popcorn-stolen under åpningen av kunstsenteret i 1968. FOTO: HOK
Ekteparet Dysthe med alle Popcorn-stolene på Henie Onstad Kunstsenter. FOTO: ANETTE ANDRESEN

Kopieres verden over

 

Flere av Dysthes stolmodeller er også blitt kopiert verden over.

 

– Å ja, de har prøvd seg flere steder i verden, blant annet i Canada og i Taiwan, forteller Trinelise Dysthe.

 

- Det er en ting som er verre enn å bli kopiert, det er å ikke bli kopiert sier Sven Ivar Dysthe og smiler. 

 

- For man kan jo bli litt smigret, men kopiering er simpelt og i prinsippet forkastelig og kan stride mot både  åndsverklov og patentrettigheter , men det er dessverre mange steder i verden hvor man ikke  respekterer dette, sier Trinelise.

 

Unge arkitekter hylles i utstilling

"Popcorn" i bagasjen

 

Årene på slutten av 60-tallet da prosjekt Høvikodden var under utarbeidelse, var helt spesielle. Ekteparet Dysthe er fulle av minner, både om designet, men også om paret Sonja Henie og Niels Onstad. Dysthe hadde flere møter med oppdragsgiveren i deres hjem på Landøya i Asker.

 
– Jeg husker da jeg kjørte dit med «Pop Corn» -stolen i bagasjerommet for å vise den frem for første gang, jeg var veldig nervøs. Mest spent var jeg på hva Henie ville si om at den var av plast og stål, forteller han.

 

– Ja, det var et veldig nytt uttrykk på den tiden her hjemme, sier Trinelise.

 

Svaret fra skøytedronningen og kunstsamleren da stolen ble vist frem, var kontant:

 

– Den skal vi ha – jeg syns den er flott!

 

– Det svaret sier mye om hennes beslutningsevne. Det er ingen hemmelighet at hun kunne være tøff og hard i forhandlinger, sier Dysthe, som påpeker at alt må ses i lys av tiden de levde i, og hvordan Henie ble behandlet i Norge etter krigen.

 

Dysthe ved skrivebordet han spesialtegnet til Niels Onstad. FOTO: ANETTE ANDRESEN

Syntetiske stoffer og plast

 

«Pop Corn» -stolen ble første norske skallstol i plast, og den soppformede stolen fikk et karakteristisk særpreg.

 

– Den er et produkt som er bærekraftig i form av sin eleganse, og at den stablet godt var viktig, forklarer Sven Ivar Dysthe. Den ble relansert av Fora Form i 2013

 

Inne i studio på Høvikodden, en stor sal som ofte brukes til konserter og foredrag, står «Pop Corn» på rad og rekke.

 

– Å, jeg får helt klump i halsen. Det er så morsomt å se den her igjen, utbryter Trinelise Dysthe i det dørene åpnes inn til salen.

 

Som mange andre designere var Sven Ivar Dysthe påvirket av utviklingen av ny teknologi og syntetiske stoffer og plast. «Planet» fra 1965, som ble relansert i 2005, hadde et indre skall av glassfiberarmert polyester overtrukket med stoff. Det var derfor nærliggende å utnytte samme erfaring til produksjonen av stablestolene på Høvikodden.

 

Prisma-stolen skulle stå i foajeen der det var lite dagslys og lav takhøyde. For å trekke tyngden mot underlaget, tegnet Dysthe Prisma-stolene både i lav og høy versjon.
Men den høyryggede Prisma-stolen ble ikke godt mottatt av kommunen.

 

– Nei, da satte rådmannen i Bærum foten ned. Der gikk grensen for hans aksept av «moderne» møbeldesign, minnes Dysthe.

 

Prisma-stolen ble relansert i 2013.

 

– Kjenner du at den har fått en vipp, spør Dysthe og vipper forsiktig frem og tilbake.
 

 

 

Denne boligen vant arkitekturprisen i 2014

Sven Ivar Dysthe i Prisma-stolen i foajeen på HOK. FOTO: ANETTE ANDRESEN
Dysthe forklarer konstruksjonen av Popcorn. FOTO: ANETTE ANDRESEN

Rehabiliterer bygget

 

Kunstsenteret på Høvikodden har den siste tiden gjennomgått en oppgradering og rehabilitering av bygningsmassen. Dette prosjektet skal stå ferdig i 2017.

 

For nåværende direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, Tone Hansen, har det vært viktig å ta tilbake noe av det opprinnelige designet. For to år siden jaktet Dysthe og Hansen på originale Prisma-stoler til oppussingen av foajeen.

 

– Det at en ung designer fikk lov til å tegne så mange møbler over så lang tid er helt unikt i Norge. På nye museer kjøper de helst en eller annen kjent stol i stedet. Her derimot ble det ikke spart på noe, sa Hansen til Budstikka.

 

– Tidligere har ikke alle verdsatt hvilke kvaliteter dette huset faktisk hadde, vi har ikke vært så gode på designhistorie i Norge. I stedet for å ta vare på disse møblene og tenke på det som et unikum, så ga vi det bort eller kastet det på 80-tallet. Det mener jeg er helt feil da møblementet er en del av husets estetikk og historie. Vår generasjon ser derimot ut til å interessere seg mer for denne estetikken, har Tone Hansen uttalt.

 

- Ikke minst har  TV-serier som «Mad Men», internett og en økende samlerinteressen for 50 og 60-tallets designikoner, skjerpet vår oppmerksomhet for denne spennende og nyskapende  epoken i vår designhistorie.

Prisma-stolen med høy rygg ble aldri masseprodusert. FOTO: HOK
Prisma-stolen ble relansert i 2013. FOTO: ANETTE ANDRESEN
Interiøret på Henie Onstad er preget av glass, kobber og betong. FOTO: ANETTE ANDRESEN
Publisert 20. april.2017 av

Treverk og hvite flater er det første som slår meg i det jeg kommer inn på kjøkkenet. Jeg titter rundt etter den stripete vasen alle har hørt om, Omaggio-vasen fra danske Kähler. 

 

Huseieren, Stamati Stenseth (51) er nemlig kjent for å forsyne nordmenn med disse vasene gjennom agenturselskapet Bo Bedre as. 

 

Men ingen vase å se. 

 

På kjøkkenøya står to hvite lysestaker, en glassvase med ”gåsunger” og en gul- og hvitstripete bolle med løkblomster.

 

Men det er ikke Stamatis vase-suksess vi skal snakke om i dag. 

 

Vi setter oss ned på barkrakkene. Skrått over oss henger en ”opp-ned-benk” med grønne planter og en gammel vekt brukt som blomsterpotte. 

 

– Vil du ha en kopp kaffe? spør Stamati. 

 

Samboeren Trine Bakkeli (51) spretter opp, går mot den integrerte kaffemaskinen og trykker på knappen. Duften av kaffe brer seg i rommet. 

 

Entusiastisk fyrer de løs om det siste årets kjøkkenjakt.

 

Fem kjøkken vi drømmer om

En rusletur unna drammen sentrum. Foto: Bettine Nicotra
Trine og Stamati flyttet inn i fjor sommer. Foto: Bettine Nicotra

Var noe som manglet

 Midt i sentrum i ”Drammens fineste leilighet” bodde paret. 

 

Et par skritt ut, en kjapp heistur ned, et par skitt til – så var de midt i smørøyet. Her kunne de bli gamle og bare nyte. 

 

Men Trine som alltid har elsket det grønne, savnet en hage å pusle rundt i. 

 

Så da 60-tallshuset på høyden med kongeutsikt over Drammen, dukket opp for ett år siden, satte tankespinneriet i gang. Kanskje de skulle flytte ”på landet”? 

 

De måtte gruble litt. Såpass lenge at visningene var over. Men å legge det helt fra seg klarte de ikke, så paret spurte megleren om å få en privatvisning. 

 

En halvtimes rundtur i huset var det som skulle til. De var solgt. 

 

Kulturarv ble drømmehjem

Spisebord og stoler fra Skagerak og lampe fra Voga. Foto: Bettine Nicotra

Bukkehorn på kjøkkenet

 Det meste var nylig pusset opp, så det var lite som måtte gjøres. 

 

– Jeg skal se om jeg finner et opprinnelig bilde av kjøkkenet, sier Stamati før han reiser seg for å hente prospektet.  

 

– På ett av bildene vi har sett fra da kjøkkenet var relativt nytt, hang det et bukkehorn på grua over komfyren, fortsetter han. 

 

Siden den gang var kjøkkenet pusset opp, men det var fremdeles mørkt og sto ikke i stil med resten av 60-tallshuset. Litt vel luksus, litt unødvendig å skifte ut et kjøkken som tross alt fungerte godt, tenkte de. 

 

Men de trøstet seg med at det nye kjøkkenet ikke skulle skiftes ut igjen – i hvert fall ikke under deres tid i huset. 

 

Trine peker mot den lange kjøkkenbenken. 

 

– Vi ville ha et enkelt kjøkken med lavt tyngdepunkt som gikk i den lengderetningen, i likhet med det langstrakte huset.

 

– Og for å få mest mulig luft, ville vi helst unngå overskap hvis det var mulig. Også visste vi at vi ville ha en stor øy, fortsetter hun.

 

– Et sosialt samlingspunkt, ja, legger Stamati til.

 

Så da gjensto én ting – å velge kjøkken. 

 

Heddas dristige kjøkkenvalg

Slik så kjøkkenet ut da de overtok huset. Foto: Nordvik & Partners/Settovenfra
Slik ser det ut i dag. Foto: Bettine Nicotra

Skulle ha spiler 

 Med stor kjærlighet for trespiler, var valget i utgangspunktet lett. 

 

– Det skulle bli et dansk kjøkken fra Unoform, det var vi helt klare på, sier Stamati. 

 

Håndtaksløse fronter med skuffelameller var det de ville ha. Kjøkkenet skulle være i massiv tre – innenfra og ut. 

 

Men de slo seg ikke helt til ro med ”det første og beste”. Så etter å ha sett litt rundt, endte de opp med å beundre et par kjøkken fra Hamran Snekkerverksted som var utstilt i en interiørbutikk i Kristiansand. 

 

Og i mars i fjor bestemte de seg for å ta turen innom showrommet deres på Skøyen, fremdeles med spile-ideen i bakhodet. 

 

– Vi spurte om de kunne lage disse litt tynnere og ha flere nedover, sier Trine mens hun stryker hånden nedover eikefronten.

 

Svaret de fikk var nølende. 

 

– Der møtte vi vel egentlig litt veggen, og det er vi glad for i dag. De ville ikke gå på kompromiss med det de sto for, og da vi fikk en av disse frontene tilsendt i posten var vi egentlig solgt, sier Stamati. 

 

Kjøkken på få kvadrat

Stripete bolle fra Cathrineholm. Foto: Bettine Nicotra

Ikke "bare, bare" å planlegge ut fra hukommelsen

 De hadde flere ønsker for sitt nye kjøkken. 

 

– Vi ville ha to kjøleskap – og isbitmaskin, for det hadde vi i leiligheten og da var vi flinkere til å drikke vann, sier han og ler. 

 

Men å planlegge et kjøkken ut fra hukommelsen var ikke ”bare, bare”. 

 

– Vi husket jo ingenting, vi hadde bare prospektet og skulle ikke overta huset før 1. juli, så vi planla litt i blinde, sier han før han fortsetter:

 

– Vi hadde bare vært her en halvtime. Det er sykt hvordan vi handler hus, vi kastet oss over det, så fikk det briste eller bære. Det er litt snålt. Men vi hadde med oss prosjektleder og svigerfar Bjørn. Han er tidligere takstmann og var velvillig rådgiver for oppdraget. 

 

– Ja, svigerfar var med på befaring. Vi ville ikke ha et oppussingsprosjekt som raste over hodet på oss om to år. Der var vi ikke. Vi ville ha et hus som var så nær leilighet som vi kunne komme, sier samboeren.

 

Har alt hun trenger på 47 kvadrat

Ventilator integrert i kokeplaten. Foto: Bettine Nicotra
Håndtaksløse eikefronter. Foto: Bettine Nicotra

Midt i ingenmannsland

 Etter å ha flyttet inn i huset tok de kjøreturen til Hamrans verksted på Sørlandet. En lang og snirklete kjøretur gjennom tett skog. Og der, midt i ingenmannsland, lå verkstedet. 

 

– De har laget høvelbenker til så og si alle norske skoler, for det var deres kjernevirksomhet. Vi møtte en av de som startet Hamran, og han var noe og 80 år og gikk fremdeles rundt på verkstedet og lagde høvelbenker, sier Trine og smiler mens hun mimrer tilbake til det hyggelig møtet med den lille bedriften. 

 

Hamran Snekkerverksted lager kjøkken i liten skala. Med det menes rundt 300 kjøkken i året. 

 

Oppfølgingen har vært eksemplarisk, ifølge paret. Og etter å ha planlagt i åtte måneder, ble kjøkkenet smelt opp på under én uke i november. 

 

For Stamati som er en gammel traver innen ”gamet”, og som lenge har tilført skandinavisk design til det norske folk, var det ekstra stas å velge et helnorsk kjøkken. 

 

Og selv om prosessen har gått knirkefritt, blir nok ikke eikekjøkkenet byttet ut med det første. 

Massiv tre – innenfra og ut. Foto: Bettine Nicotra
Peis på kjøkkenet og peis i garderobeskapet på motsatt side av veggen. Foto: Bettine Nicotra
Den gamle kjøkkenvekten som Trine har arvet av farmoren sin er brukt som blomsterpotte. Foto: Bettine Nicotra

Les mer på Botrends forside

 

Ta gjerne kontakt med oss her, og følg oss på Facebook og Instagram @botrend.no

Les mer

Ann Cecilia Baumann (45) strekker frem den skjøre, hvite koppen uten hank som hun nettopp har tatt en slurk kaffe av. «Enten går det bra, eller så går det over» står det skrevet svart på hvitt. Det er hun selv som har laget koppen. – Jeg liker dette sitatet veldig godt. Det er en ganske enkel livsfilosofi, men det er jo noe med at ting er enkelt, sier hun med et smil før hun legger til; – Ja, hvis man er litt positiv da!  Oppfylte hyttedrømmen i Hemsedal

Les mer

En gigantisk glassvegg med utsikt over snødekkede fjelltopper er det første som slår meg i det jeg kommer inn i stuen. I hver sin pelsstol ligger Aksel (9) og André (4) og titter på alpint på skjermen. Imens viser mor og far med stor iver viser frem den treetasjes store hytta de startet å bygge på Skarsnuten i Hemsedal for seks år siden.

Les mer
Annonse

Varsling på mobilen, fjernstyring av boligen, nøkkelløs adgang.. Ny teknologi gir nye muligheter for sikring av boligen. De ulike leverandørene har ulike løsninger og prisene kan variere mye. Nå kan du sammenligne løsninger og priser raskt og enkelt. 

Budstikka (c) 2016. Ansvarlig redaktor: Kjersti Sortland