Publisert 02. september.2016 av

På et metallbord over noen hvite tallerkener og grønne skåler, står sjefen i hvit fjærdrakt. Den største fuglen i andefamilien. En av de største flygende fugler i verden. En utstoppet svane.

 

Slike sære og rare gjenstander kjennetegner livsstilbutikken Bolina på Stabekk. Butikken interiørbevisste reiser land og strand for å besøke.

 

 

Magefølelse er stikkordet. Følg magefølelsen så vil du nå like langt som Bolina-søstrene. Men hvordan få den rette magefølelsen? Hva skal til?

 

Jo, har du vokst opp i en butikk hele livet så har du kanskje fått med deg litt av hvert underveis.

 

2016 er rekordår for Bolina

Sjefen selv. FOTO: BETTINE NICOTRA

Suste rundt på lyseblå Vespa

For 85 år siden startet farfaren og farmoren til Hanne (50) og Cathrine Borge (47) nemlig opp jernvarehandelen på Stabekk.

 

Faren deres vokste også mer eller mindre opp i butikken. Og mens han jobbet i jernvarehandelen traff han drømmedama på butikkhjørnet.

 

- Mamma og pappa traff hverandre på vaskeriet på hjørnet. Hvis ikke mamma hadde hatt sommerjobb på vaskeriet så hadde ikke vi vært til, sier Hanne.

 

Søstrene ler høyt i kor. De sitter på en trebenk utenfor lokalene. Mørk og lys. Like, men samtidig svært ulike. Cathrine er yngst, men bestemt. Hanne, noen få år eldre - også med klare meninger. De er myke, men med bein i nesa. Det må kanskje til skal man drive butikk. Butikkfolket er nemlig et eget folkeslag, ifølge Cathrine.

 

De mimrer tilbake til barndommen.

 

- Pappa hadde lyseblå Vespa. Han var skikkelig hot!, utbryter Cathrine om den gang han traff moren deres.

 

De ble sammen og flyttet inn i andre etasje over jernvarehandelen. De to søstrene ble til. Nå var det deres tur til å vokse opp i butikken.

 

- Vi bodde i leiligheten over butikken frem til jeg var 11 eller 12 år, sier Cathrine.

 

- Ja, og jeg var 14 år, sier Hanne.

 

- Og da flyttet vi til Øvre Stabekk, sier Cathrine.

 

- Kjempe langt, legger Hanne til. 

"Bolina Stasjonen" slik det ser ut i dag. FOTO: BETTINE NICOTRA

Tante Dagnys butikk "Tobakken"

Denne høsten feirer Bolina 30-årsjubileum. 

 

For da Hanne var 20 år og Cathrine 17 år, for 30 år siden, gikk jernvarehandelen med apotek over til å bli en livsstilbutikk med apotek - etter søstrenes ønske. ”Stabekk jern og fargehandel” endret navn til ”Bolina”.

 

- Hanne jobbet i noen år før jeg kom inn i bildet, for jeg var i utlandet og studerte. Du startet da du var 18 år?, spør Cathrine søsteren.

 

- Vi har egentlig alltid jobbet her, sier Hanne.

 

Ved siden av farens butikk hadde ”tante Dagny” en liten butikk som folk kalte ”Tobakken”.

 

- Jobben vår var å tømme restene etter de ferske kokosbollene i kremmerhus. Det var en stor jobb, sier Hanne humoristisk.

 

Hvor gamle var dere da?

 

- Kanskje 8 eller 9 år?, sier Hanne.

 

- Jeg husker jeg tjente... Hva var det?  25 kroner timen, sier Cathrine.

 

Var du fornøyd med lønnen?

 

- Ja, det var ikke noe spørsmål om det.

 

Mette Hay vokste også opp i foreldrenes butikk

Søstrene vokste opp i foreldrenes butikk. FOTO: BOLINA
Tredje generasjon på stedet. FOTO: BETTINE NICOTRA

Sympati med de eldre

-  Det er faktisk bare 15 år siden vi sluttet å ha apotek i butikken, sier Cathrine.

 

Hvordan kom farfaren og farmoren deres på å ha apotek i en jernvarehandel?

 

- Det var som en landvarehandel hvor de hadde alt mulig rart. Det var litt sånn før i tiden. Da hadde man maling, verktøy og trillebårer utenfor butikken full av såpe. Det var ganske kult, sier Hanne.

 

- Ja, jeg kan huske at jeg kjørte gressklippere inn og ut av butikken om morgenen, forteller Cathrine.

 

- Men grunnen til at vi hadde apotek var mer eller mindre fordi det ikke fantes apotek på Stabekk, og jeg husker at Hanne og jeg fortalte at vi skulle slutte med apotek. Det syntes mamma og pappa var så fælt, for vi måtte jo hjelpe de eldre på Stabekk som da måtte ta bussen opp til Bekkestua og hente resepten sin.

 

De ler høyt i kor igjen.

 

Nordmenns stilvalg mot 2017

Fra jernvarehandel til livsstilbutikk. FOTO: BETTINE NICOTRA
Hva som ender opp i hyllene avgjøres av magefølelsen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Lamper, gamle møbler, interiør og en utstoppet svane er bare noe av det man kan finne i butikken. FOTO: BETTINE NICOTRA

 

Hva er oppskriften?

I dag holder Bolina til i samme lokale som for 85 år siden.

 

- Men vi har hakket oss gjennom veggene til tre nabobutikker for å få større areal, forklarer Cathrine.

 

Det holdt tydeligvis ikke. For nå har de også fått en ny avdeling i første etasje i den gamle togstasjonen rett over plassen. Butikken kaller de for ”Bolina Stasjonen”.

 

De to lokalene bugner over av interiør, nye og gamle møbler, smykker, sko og klær.

 

Hva har dere gjort riktig? Og hva har dere gjort galt, for dere har helt sikkert feilet noen gang også?

 

- Nei, svarer Cathrine kontant og ler.

 

- Jeg tror det vi har gjort riktig er å følge magefølelsen, sier hun videre.

 

- Og ha riktige ansatte er viktig, legger Hanne til.

 

- Og der har vi også fulgt magefølelsen, sier Cathrine.

 

De har også tenkt volum. 

 

- Jeg husker vi solgte en tunika for rundt åtte år siden hvor vi ”dip-dyed” de, eller hva heter det igjen?, sier Hanne spørrende.

 

- Nei, vi ”tie-dyed” de ikke. Vi krøllet de litt, men det ble ikke psykedelisk liksom, forklarer Cathrine.

 

- Også la vi de i bøtte. Vi solgte over 400 tunikaer som kostet 800 kroner stykk. Sånne ting blir det penger av, sier Hanne.

 

Hva blir det ikke penger av?

 

- Bomkjøp og sære ting. Men igjen, det er de sære tingene som har vært med på å skape Bolina. Så det er veldig positivt – men negativt i den forstand at vi ikke tjener penger på det, sier Hanne.

 

De klarer ikke komme på de største bommertene i farten. Men helt klart er det viktig å holde kostnader nede og unngå bomkjøp, enes de om. Det er ikke alltid like lett.

 

Interiørarkitektens interiørtips

Hanne Borge startet å jobbe i butikken noen år før søsteren kom hjem fra studier. FOTO: BETTINE NICOTRA
En god miks. FOTO: BETTINE NICOTRA

Et eget folkeslag

Hvordan skal Bolina vokse videre?

 

- Vi skal ikke vokse videre. Vi vil ikke bli større nå. Vi har fått forespørsler om å åpne flere steder, men butikken er personlig drevet og hvis vi ikke styrer hvor ting skal stå, så blir det vanskelig, sier Cathrine.

 

Er butikken barnet deres?

 

- Ja, det blir en livsstil. Det er altoppslukende. Du har det i hodet hele tiden, sier Cathrine.

 

Vil barna deres overta butikken en dag?

 

- Det er vanskelig å si, sier Hanne.

 

- De er for unge enda. Det er litt for tidlig. De må komme seg ut i verden, studere og oppleve morsomme ting, sier Cathrine.

 

Håper dere at de skal ta over?

 

- Nei, ikke nødvendigvis. Jeg synes de skal gjøre det de vil. Det å drive butikk er beinhard jobbing og jeg tror ingen som ikke har gjort det selv vet hvor hardt det er. De som driver butikk er et eget folkeslag. Det er ikke for alle, sier Cathrine.

 

Fra slitt til hvitt

Det blir med de to lokalene på Stabekk. Butikken skal ikke vokse videre nå. FOTO: BETTINE NICOTRA
  • På ønskelisten: - Vi er alltid på jakt etter vintage.

 

  • Siste kjøp til butikken: - Vintage-hyller og metallbokser fra fabrikker og bakerier i London. Vi får også inn nytrukkede gamle fløyelsstoler i okergul, støvet grønn-grå og lilla, samt noen gamle lamper.

 

  • Største bomkjøp til butikken: - Glam-julepynt i fjor. Vi er ikke glam-jenter, så det var virkelig ikke oss.

 

  • Tips til andre som vil gå i våre fotspor: - Følg magefølelsen og ikke gjør det samme som alle andre. Gjør om utstillingene ofte så kundene opplever noe nytt. Tørk støv av hyllene. Sett ting på salg når det ikke selger, få det ut og få nye varer i hyllene.
Cathrine (t.v.) og Hanne Borge (t.h.) gjør sin egen greie. FOTO: BETTINE NICOTRA
Publisert 20. april.2017 av

Treverk og hvite flater er det første som slår meg i det jeg kommer inn på kjøkkenet. Jeg titter rundt etter den stripete vasen alle har hørt om, Omaggio-vasen fra danske Kähler. 

 

Huseieren, Stamati Stenseth (51) er nemlig kjent for å forsyne nordmenn med disse vasene gjennom agenturselskapet Bo Bedre as. 

 

Men ingen vase å se. 

 

På kjøkkenøya står to hvite lysestaker, en glassvase med ”gåsunger” og en gul- og hvitstripete bolle med løkblomster.

 

Men det er ikke Stamatis vase-suksess vi skal snakke om i dag. 

 

Vi setter oss ned på barkrakkene. Skrått over oss henger en ”opp-ned-benk” med grønne planter og en gammel vekt brukt som blomsterpotte. 

 

– Vil du ha en kopp kaffe? spør Stamati. 

 

Samboeren Trine Bakkeli (51) spretter opp, går mot den integrerte kaffemaskinen og trykker på knappen. Duften av kaffe brer seg i rommet. 

 

Entusiastisk fyrer de løs om det siste årets kjøkkenjakt.

 

Fem kjøkken vi drømmer om

En rusletur unna drammen sentrum. Foto: Bettine Nicotra
Trine og Stamati flyttet inn i fjor sommer. Foto: Bettine Nicotra

Var noe som manglet

 Midt i sentrum i ”Drammens fineste leilighet” bodde paret. 

 

Et par skritt ut, en kjapp heistur ned, et par skitt til – så var de midt i smørøyet. Her kunne de bli gamle og bare nyte. 

 

Men Trine som alltid har elsket det grønne, savnet en hage å pusle rundt i. 

 

Så da 60-tallshuset på høyden med kongeutsikt over Drammen, dukket opp for ett år siden, satte tankespinneriet i gang. Kanskje de skulle flytte ”på landet”? 

 

De måtte gruble litt. Såpass lenge at visningene var over. Men å legge det helt fra seg klarte de ikke, så paret spurte megleren om å få en privatvisning. 

 

En halvtimes rundtur i huset var det som skulle til. De var solgt. 

 

Kulturarv ble drømmehjem

Spisebord og stoler fra Skagerak og lampe fra Voga. Foto: Bettine Nicotra

Bukkehorn på kjøkkenet

 Det meste var nylig pusset opp, så det var lite som måtte gjøres. 

 

– Jeg skal se om jeg finner et opprinnelig bilde av kjøkkenet, sier Stamati før han reiser seg for å hente prospektet.  

 

– På ett av bildene vi har sett fra da kjøkkenet var relativt nytt, hang det et bukkehorn på grua over komfyren, fortsetter han. 

 

Siden den gang var kjøkkenet pusset opp, men det var fremdeles mørkt og sto ikke i stil med resten av 60-tallshuset. Litt vel luksus, litt unødvendig å skifte ut et kjøkken som tross alt fungerte godt, tenkte de. 

 

Men de trøstet seg med at det nye kjøkkenet ikke skulle skiftes ut igjen – i hvert fall ikke under deres tid i huset. 

 

Trine peker mot den lange kjøkkenbenken. 

 

– Vi ville ha et enkelt kjøkken med lavt tyngdepunkt som gikk i den lengderetningen, i likhet med det langstrakte huset.

 

– Og for å få mest mulig luft, ville vi helst unngå overskap hvis det var mulig. Også visste vi at vi ville ha en stor øy, fortsetter hun.

 

– Et sosialt samlingspunkt, ja, legger Stamati til.

 

Så da gjensto én ting – å velge kjøkken. 

 

Heddas dristige kjøkkenvalg

Slik så kjøkkenet ut da de overtok huset. Foto: Nordvik & Partners/Settovenfra
Slik ser det ut i dag. Foto: Bettine Nicotra

Skulle ha spiler 

 Med stor kjærlighet for trespiler, var valget i utgangspunktet lett. 

 

– Det skulle bli et dansk kjøkken fra Unoform, det var vi helt klare på, sier Stamati. 

 

Håndtaksløse fronter med skuffelameller var det de ville ha. Kjøkkenet skulle være i massiv tre – innenfra og ut. 

 

Men de slo seg ikke helt til ro med ”det første og beste”. Så etter å ha sett litt rundt, endte de opp med å beundre et par kjøkken fra Hamran Snekkerverksted som var utstilt i en interiørbutikk i Kristiansand. 

 

Og i mars i fjor bestemte de seg for å ta turen innom showrommet deres på Skøyen, fremdeles med spile-ideen i bakhodet. 

 

– Vi spurte om de kunne lage disse litt tynnere og ha flere nedover, sier Trine mens hun stryker hånden nedover eikefronten.

 

Svaret de fikk var nølende. 

 

– Der møtte vi vel egentlig litt veggen, og det er vi glad for i dag. De ville ikke gå på kompromiss med det de sto for, og da vi fikk en av disse frontene tilsendt i posten var vi egentlig solgt, sier Stamati. 

 

Kjøkken på få kvadrat

Stripete bolle fra Cathrineholm. Foto: Bettine Nicotra

Ikke "bare, bare" å planlegge ut fra hukommelsen

 De hadde flere ønsker for sitt nye kjøkken. 

 

– Vi ville ha to kjøleskap – og isbitmaskin, for det hadde vi i leiligheten og da var vi flinkere til å drikke vann, sier han og ler. 

 

Men å planlegge et kjøkken ut fra hukommelsen var ikke ”bare, bare”. 

 

– Vi husket jo ingenting, vi hadde bare prospektet og skulle ikke overta huset før 1. juli, så vi planla litt i blinde, sier han før han fortsetter:

 

– Vi hadde bare vært her en halvtime. Det er sykt hvordan vi handler hus, vi kastet oss over det, så fikk det briste eller bære. Det er litt snålt. Men vi hadde med oss prosjektleder og svigerfar Bjørn. Han er tidligere takstmann og var velvillig rådgiver for oppdraget. 

 

– Ja, svigerfar var med på befaring. Vi ville ikke ha et oppussingsprosjekt som raste over hodet på oss om to år. Der var vi ikke. Vi ville ha et hus som var så nær leilighet som vi kunne komme, sier samboeren.

 

Har alt hun trenger på 47 kvadrat

Ventilator integrert i kokeplaten. Foto: Bettine Nicotra
Håndtaksløse eikefronter. Foto: Bettine Nicotra

Midt i ingenmannsland

 Etter å ha flyttet inn i huset tok de kjøreturen til Hamrans verksted på Sørlandet. En lang og snirklete kjøretur gjennom tett skog. Og der, midt i ingenmannsland, lå verkstedet. 

 

– De har laget høvelbenker til så og si alle norske skoler, for det var deres kjernevirksomhet. Vi møtte en av de som startet Hamran, og han var noe og 80 år og gikk fremdeles rundt på verkstedet og lagde høvelbenker, sier Trine og smiler mens hun mimrer tilbake til det hyggelig møtet med den lille bedriften. 

 

Hamran Snekkerverksted lager kjøkken i liten skala. Med det menes rundt 300 kjøkken i året. 

 

Oppfølgingen har vært eksemplarisk, ifølge paret. Og etter å ha planlagt i åtte måneder, ble kjøkkenet smelt opp på under én uke i november. 

 

For Stamati som er en gammel traver innen ”gamet”, og som lenge har tilført skandinavisk design til det norske folk, var det ekstra stas å velge et helnorsk kjøkken. 

 

Og selv om prosessen har gått knirkefritt, blir nok ikke eikekjøkkenet byttet ut med det første. 

Massiv tre – innenfra og ut. Foto: Bettine Nicotra
Peis på kjøkkenet og peis i garderobeskapet på motsatt side av veggen. Foto: Bettine Nicotra
Den gamle kjøkkenvekten som Trine har arvet av farmoren sin er brukt som blomsterpotte. Foto: Bettine Nicotra

Les mer på Botrends forside

 

Ta gjerne kontakt med oss her, og følg oss på Facebook og Instagram @botrend.no

Les mer

I høst gikk interiørstylist Tone Kroken løs på den slitne leiligheten i Bygdøy Allé. Det var takhøyden, stukkaturen og ikke minst balkongen som lokket henne til å kjøpe leiligheten. Det siste halvåret har hun tatt for seg rom for rom. Magefølelsen har hele tiden vært avgjørende for valgene hun har tatt. Og endelig er hun ferdig med alle rommene, bortsett fra gjesterommet og gjestebadet som skal stå klart i løpet av et par uker. Se hvordan hun har innredet soverommet

Les mer

3 enkle måter å pynte med egg

Påsken er høytid for krim, ikke drama.

Publisert 02. september.2016 av Fanny Dehn Arvesen

Et gufs av påske Påske og etterlengtede fridager med familien, kanskje i fjellet. Da jeg var barn var det selvsagt at påsken ble tilbragt på hytta til Kjell, en sjarmerende fjellhytte vi leide hvert år. Obligatoriske aktiviteter som skitur til Bakkestølen, påskeskirenn hos Valens, hvit solkrem på nesen etterfulgt av fregner som jeg hatet, scootertrekk og snørekjøring ble gjentatt år etter år.

Les mer
Annonse

Comfort Lier ligger sentralt nederst i Lierbakkene, en kort biltur fra Asker og Bærum. Den 1000 m2 store butikken rommer kjente merkevarer, inspirerende utstilling, et bredt utvalg tilbehør, rør og andre deler man behøver for å pusse opp et bad. – Hos oss finner du alt til badet på et sted. Vi er totalleverandør og vi er stolte av det, sier Hilde Trydal, daglig leder ved Comfort Lier. – Her er vi er 13 fast ansatte, inkludert administrasjon og de flinke rørleggerne våre, legger hun

Budstikka (c) 2016. Ansvarlig redaktor: Kjersti Sortland