Publisert 11. oktober.2016 av

Hildur Solli (62) og Gordonsetteren Tobben sitter ved siden av hverandre.

 

Tobben hviler hodet over forlabbene.

 

Det første året hadde ikke Tobben tilgang til sofaen, men så skjedde det som Hildur aldri hadde trodd hun ville la skje.

 

En sak hun neppe er alene om.

 

– Hvordan jeg lever har noe å si for hvordan jeg innreder og hvilke farger jeg velger. Dette er en praktisk farge når du har en sånn som ligger i sofaen, sier hun.

 

Hun stryker over Tobben. Han titter majestetisk ut i rommet.

 

Her er det ikke noe jåleri. Først og fremst må møblene ha en funksjon. Pynte kan man gjøre senere, ifølge Hildur.

 

Nå er det sotede farger som gjelder

Mørke sofaer er praktisk. FOTO: BETTINE NICOTRA
Det meste i hjemmet har Hildur hatt lenge. FOTO: BETTINE NICOTRA
Åpent kjøkken. FOTO: BETTINE NICOTRA

Tro mot stilen

Det gamle kjøkkenet og badet ble nylig oppusset i stil med resten av huset.

 

For da hun og partneren i interiørarkitektkontoret 4ROM fant ut at de skulle selge spesialtilpassede kjøkken, var det naturlig å bygge det første kjøkkenet hjemme hos Hildur. Selvsagt gråmalt.

 

Veggen mellom kjøkkenet og stuen ble fjernet, og det dønn solide kjøkkenet har nå blitt en del av stuen.

 

I stuen står to mørkegrå sofaer overfor hverandre. I midten et trebord kjøpt på auksjon på 80-tallet. Den gang var det spisebord, men etter å ha sagd ned de fire beina fungerer det nå som stuebord.

 

Bli med inn i dette huset på Jar

Hildur med hunden Tobben. FOTO: BETTINE NICOTRA
Å åpne de nye kjøkkenskuffene er en glede, ifølge Hildur. FOTO: BETTINE NICOTRA
Kjøkkenet går i ett med stuen. FOTO: BETTINE NICOTRA

Har bare blitt sånn

Hildur får utfolde seg i jobben som interiørarkitekt. Derfor har hun ikke det store behovet for å finne opp kruttet på nytt her hjemme.

 

– Det skal fungere og det skal være hyggelig. Som dette bordet ... Det tåler en støyt og søler man så er det bare å skrubbe det av, sier hun.

 

Jeg spør om hun er spesielt glad i treverk. Sikter til stuebordet, skrivepulten, skatollet.

 

– Nei, det kunne sett helt annerledes ut her, men jeg har nå hatt disse tingene i mange år, så det har bare blitt sånn.

 

Slow-design tankegang hos Marianne Hølland på Jar

 

Hun reiser seg og går mot skrivebordet.

 

– Skrivebordet var på gården der faren min vokste opp. Det er gøy og det setter en stemning, sier hun før hun peker mot skatollet.

 

– Dette fikk vi kjøpt på nabogården der jeg vokste opp. Det er et artig skatoll.

 

Se loftsleiligheten i Soho

Skrivebordet er fra gården der Hildur vokste opp. FOTO: BETTINE NICOTRA
Blålige detaljer i stuen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Skatoll fra nabogården der faren vokste opp. FOTO: BETTINE NICOTRA
En kombinasjon av sølv og gull. FOTO: BETTINE NICOTRA

"Dypfryst" i stuen

En morsom historie er hvordan den hvite stuen endte opp i gråtoner for rundt fem år siden.

 

For mens Hildur var på ferie fikk hun en telefon fra sønnen som studerte Film og TV på Westerdals.

 

I eksamensoppgave skulle han filmatisere novellen «Dypfryst» av Roald Dahl.

 

Historien om en kone som ved et «uhell» dreper sin mann med et dypfryst lammelår.

 

Han hadde ikke råd til å leie et sted, og mors stue kunne jo fungere perfekt. Det var bare en ting;

 

– Han ville male stuen turkis, sier Hildur.

 

– Også sa jeg ja! Og dermed rykket det inn et team som bar ut alle møblene, malte stuen i en forferdelig turkis farge og spikret sort filt foran vinduene. De som kjørte forbi må ha lurt på hva i all verden som skjedde her, sier hun og ler.

 

Etter en uke sto Hildur igjen med en turkis stue.

 

Sønnen som så entusiastisk hadde lovet å male tilbake, var ikke like ivrig lengre.

 

Men han hjalp nå til og stuen endte opp grå.

 

En fargepalett Hildur har vært tro mot siden.

 

Med solfangere på taket

Trappen opp til andre etasje. FOTO: BETTINE NICOTRA
Hvis det er noe Hildur skulle tatt med seg så må det være dette speilet kjøpt på auksjon. FOTO: BETTINE NICOTRA
Grå baderomsinnredning, marmorfliser og en kombinasjon av gull og sølv-detaljer. FOTO: BETTINE NICOTRA

Enebolig fra 1926 på Jar

  • 220 kvadratmeter over tre etasjer. Kjeller med bad. I første etasje er inngang, stue og kjøkken og i andre etasje er soveromsavdelingen.

 

  • Inspirasjonskildene mine: – Jeg inspireres i jobben som interiørarkitekt der jeg prøver å lese kundene, forstå hva de er opptatt av, og finne en stil som passer dem. De fleste har gjerne noen møbler som de elsker og som de vil ta vare på, og da må man ta hensyn til det og bygge videre på stilen deres som har blitt til over tid. Det er sånn det er hjemme hos meg også.

 

  • Det jeg ønsker meg mest: – Jeg har egentlig alt jeg trenger.

 

  • Det siste jeg skaffet: – Nyoppusset bad og kjøkken.

 

  • Kjæreste eiendel:–  Jeg har ikke et veldig kjærlig forhold til eiendeler. Men hvis det er noe jeg helt sikkert skulle tatt med meg, så er det speilet oppe som jeg kjøpte på auksjon. Det er gammelt og jeg synes det er fint.

 

  • Kommer aldri over dørstokken: – Ut fra alt jeg har sagt til nå, så er det en ting som er tydelig – glassbord! Det er rett og slett … Ikke fordi det ikke er fint, men på grunn av støvproblematikken. Det er ikke praktisk.

 

  • Mitt beste innredningstips: – Finn ut hvordan du ønsker å leve og hvordan du bruker huset ditt, og møbler etter det. Få en funksjon først og pynt litt etterpå.

 

Bli med hjem til landskapsarkitekten

PÅ 80-tallet kjøpte Hildur huset fra 1926 på Jar. FOTO: BETTINE NICOTRA
Roser i hagen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Og lavendel. FOTO: BETTINE NICOTRA
Publisert 20. april.2017 av

Treverk og hvite flater er det første som slår meg i det jeg kommer inn på kjøkkenet. Jeg titter rundt etter den stripete vasen alle har hørt om, Omaggio-vasen fra danske Kähler. 

 

Huseieren, Stamati Stenseth (51) er nemlig kjent for å forsyne nordmenn med disse vasene gjennom agenturselskapet Bo Bedre as. 

 

Men ingen vase å se. 

 

På kjøkkenøya står to hvite lysestaker, en glassvase med ”gåsunger” og en gul- og hvitstripete bolle med løkblomster.

 

Men det er ikke Stamatis vase-suksess vi skal snakke om i dag. 

 

Vi setter oss ned på barkrakkene. Skrått over oss henger en ”opp-ned-benk” med grønne planter og en gammel vekt brukt som blomsterpotte. 

 

– Vil du ha en kopp kaffe? spør Stamati. 

 

Samboeren Trine Bakkeli (51) spretter opp, går mot den integrerte kaffemaskinen og trykker på knappen. Duften av kaffe brer seg i rommet. 

 

Entusiastisk fyrer de løs om det siste årets kjøkkenjakt.

 

Fem kjøkken vi drømmer om

En rusletur unna drammen sentrum. Foto: Bettine Nicotra
Trine og Stamati flyttet inn i fjor sommer. Foto: Bettine Nicotra

Var noe som manglet

 Midt i sentrum i ”Drammens fineste leilighet” bodde paret. 

 

Et par skritt ut, en kjapp heistur ned, et par skitt til – så var de midt i smørøyet. Her kunne de bli gamle og bare nyte. 

 

Men Trine som alltid har elsket det grønne, savnet en hage å pusle rundt i. 

 

Så da 60-tallshuset på høyden med kongeutsikt over Drammen, dukket opp for ett år siden, satte tankespinneriet i gang. Kanskje de skulle flytte ”på landet”? 

 

De måtte gruble litt. Såpass lenge at visningene var over. Men å legge det helt fra seg klarte de ikke, så paret spurte megleren om å få en privatvisning. 

 

En halvtimes rundtur i huset var det som skulle til. De var solgt. 

 

Kulturarv ble drømmehjem

Spisebord og stoler fra Skagerak og lampe fra Voga. Foto: Bettine Nicotra

Bukkehorn på kjøkkenet

 Det meste var nylig pusset opp, så det var lite som måtte gjøres. 

 

– Jeg skal se om jeg finner et opprinnelig bilde av kjøkkenet, sier Stamati før han reiser seg for å hente prospektet.  

 

– På ett av bildene vi har sett fra da kjøkkenet var relativt nytt, hang det et bukkehorn på grua over komfyren, fortsetter han. 

 

Siden den gang var kjøkkenet pusset opp, men det var fremdeles mørkt og sto ikke i stil med resten av 60-tallshuset. Litt vel luksus, litt unødvendig å skifte ut et kjøkken som tross alt fungerte godt, tenkte de. 

 

Men de trøstet seg med at det nye kjøkkenet ikke skulle skiftes ut igjen – i hvert fall ikke under deres tid i huset. 

 

Trine peker mot den lange kjøkkenbenken. 

 

– Vi ville ha et enkelt kjøkken med lavt tyngdepunkt som gikk i den lengderetningen, i likhet med det langstrakte huset.

 

– Og for å få mest mulig luft, ville vi helst unngå overskap hvis det var mulig. Også visste vi at vi ville ha en stor øy, fortsetter hun.

 

– Et sosialt samlingspunkt, ja, legger Stamati til.

 

Så da gjensto én ting – å velge kjøkken. 

 

Heddas dristige kjøkkenvalg

Slik så kjøkkenet ut da de overtok huset. Foto: Nordvik & Partners/Settovenfra
Slik ser det ut i dag. Foto: Bettine Nicotra

Skulle ha spiler 

 Med stor kjærlighet for trespiler, var valget i utgangspunktet lett. 

 

– Det skulle bli et dansk kjøkken fra Unoform, det var vi helt klare på, sier Stamati. 

 

Håndtaksløse fronter med skuffelameller var det de ville ha. Kjøkkenet skulle være i massiv tre – innenfra og ut. 

 

Men de slo seg ikke helt til ro med ”det første og beste”. Så etter å ha sett litt rundt, endte de opp med å beundre et par kjøkken fra Hamran Snekkerverksted som var utstilt i en interiørbutikk i Kristiansand. 

 

Og i mars i fjor bestemte de seg for å ta turen innom showrommet deres på Skøyen, fremdeles med spile-ideen i bakhodet. 

 

– Vi spurte om de kunne lage disse litt tynnere og ha flere nedover, sier Trine mens hun stryker hånden nedover eikefronten.

 

Svaret de fikk var nølende. 

 

– Der møtte vi vel egentlig litt veggen, og det er vi glad for i dag. De ville ikke gå på kompromiss med det de sto for, og da vi fikk en av disse frontene tilsendt i posten var vi egentlig solgt, sier Stamati. 

 

Kjøkken på få kvadrat

Stripete bolle fra Cathrineholm. Foto: Bettine Nicotra

Ikke "bare, bare" å planlegge ut fra hukommelsen

 De hadde flere ønsker for sitt nye kjøkken. 

 

– Vi ville ha to kjøleskap – og isbitmaskin, for det hadde vi i leiligheten og da var vi flinkere til å drikke vann, sier han og ler. 

 

Men å planlegge et kjøkken ut fra hukommelsen var ikke ”bare, bare”. 

 

– Vi husket jo ingenting, vi hadde bare prospektet og skulle ikke overta huset før 1. juli, så vi planla litt i blinde, sier han før han fortsetter:

 

– Vi hadde bare vært her en halvtime. Det er sykt hvordan vi handler hus, vi kastet oss over det, så fikk det briste eller bære. Det er litt snålt. Men vi hadde med oss prosjektleder og svigerfar Bjørn. Han er tidligere takstmann og var velvillig rådgiver for oppdraget. 

 

– Ja, svigerfar var med på befaring. Vi ville ikke ha et oppussingsprosjekt som raste over hodet på oss om to år. Der var vi ikke. Vi ville ha et hus som var så nær leilighet som vi kunne komme, sier samboeren.

 

Har alt hun trenger på 47 kvadrat

Ventilator integrert i kokeplaten. Foto: Bettine Nicotra
Håndtaksløse eikefronter. Foto: Bettine Nicotra

Midt i ingenmannsland

 Etter å ha flyttet inn i huset tok de kjøreturen til Hamrans verksted på Sørlandet. En lang og snirklete kjøretur gjennom tett skog. Og der, midt i ingenmannsland, lå verkstedet. 

 

– De har laget høvelbenker til så og si alle norske skoler, for det var deres kjernevirksomhet. Vi møtte en av de som startet Hamran, og han var noe og 80 år og gikk fremdeles rundt på verkstedet og lagde høvelbenker, sier Trine og smiler mens hun mimrer tilbake til det hyggelig møtet med den lille bedriften. 

 

Hamran Snekkerverksted lager kjøkken i liten skala. Med det menes rundt 300 kjøkken i året. 

 

Oppfølgingen har vært eksemplarisk, ifølge paret. Og etter å ha planlagt i åtte måneder, ble kjøkkenet smelt opp på under én uke i november. 

 

For Stamati som er en gammel traver innen ”gamet”, og som lenge har tilført skandinavisk design til det norske folk, var det ekstra stas å velge et helnorsk kjøkken. 

 

Og selv om prosessen har gått knirkefritt, blir nok ikke eikekjøkkenet byttet ut med det første. 

Massiv tre – innenfra og ut. Foto: Bettine Nicotra
Peis på kjøkkenet og peis i garderobeskapet på motsatt side av veggen. Foto: Bettine Nicotra
Den gamle kjøkkenvekten som Trine har arvet av farmoren sin er brukt som blomsterpotte. Foto: Bettine Nicotra

Les mer på Botrends forside

 

Ta gjerne kontakt med oss her, og følg oss på Facebook og Instagram @botrend.no

Les mer

Ann Cecilia Baumann (45) strekker frem den skjøre, hvite koppen uten hank som hun nettopp har tatt en slurk kaffe av. «Enten går det bra, eller så går det over» står det skrevet svart på hvitt. Det er hun selv som har laget koppen. – Jeg liker dette sitatet veldig godt. Det er en ganske enkel livsfilosofi, men det er jo noe med at ting er enkelt, sier hun med et smil før hun legger til; – Ja, hvis man er litt positiv da!  Oppfylte hyttedrømmen i Hemsedal

Les mer

En gigantisk glassvegg med utsikt over snødekkede fjelltopper er det første som slår meg i det jeg kommer inn i stuen. I hver sin pelsstol ligger Aksel (9) og André (4) og titter på alpint på skjermen. Imens viser mor og far med stor iver viser frem den treetasjes store hytta de startet å bygge på Skarsnuten i Hemsedal for seks år siden.

Les mer
Annonse

Familien Vinje drømte om å bygge eget hus. Da eiendommene ved Ekebergåsen Boligfelt ble lagt ut for salg, slo de til umiddelbart! – Vi ønsket å kjøpe eiendom på Ekebergåsen fordi vi allerede hadde et hus på Lierskogen. Det var nemlig uaktuelt for oss å flytte herfra. Her bor vi landlig samtidig som vi bor sentralt, forteller Asbjørn Vinje. Det var nærheten til marka og de fine solforholdene som fristet han og familien. Samtidig var det en gyllen mulighet til å bygge eget hus. 

Budstikka (c) 2016. Ansvarlig redaktor: Kjersti Sortland