Publisert 11. oktober.2016 av

Hildur Solli (62) og Gordonsetteren Tobben sitter ved siden av hverandre.

 

Tobben hviler hodet over forlabbene.

 

Det første året hadde ikke Tobben tilgang til sofaen, men så skjedde det som Hildur aldri hadde trodd hun ville la skje.

 

En sak hun neppe er alene om.

 

– Hvordan jeg lever har noe å si for hvordan jeg innreder og hvilke farger jeg velger. Dette er en praktisk farge når du har en sånn som ligger i sofaen, sier hun.

 

Hun stryker over Tobben. Han titter majestetisk ut i rommet.

 

Her er det ikke noe jåleri. Først og fremst må møblene ha en funksjon. Pynte kan man gjøre senere, ifølge Hildur.

 

Nå er det sotede farger som gjelder

Mørke sofaer er praktisk. FOTO: BETTINE NICOTRA
Det meste i hjemmet har Hildur hatt lenge. FOTO: BETTINE NICOTRA
Åpent kjøkken. FOTO: BETTINE NICOTRA

Tro mot stilen

Det gamle kjøkkenet og badet ble nylig oppusset i stil med resten av huset.

 

For da hun og partneren i interiørarkitektkontoret 4ROM fant ut at de skulle selge spesialtilpassede kjøkken, var det naturlig å bygge det første kjøkkenet hjemme hos Hildur. Selvsagt gråmalt.

 

Veggen mellom kjøkkenet og stuen ble fjernet, og det dønn solide kjøkkenet har nå blitt en del av stuen.

 

I stuen står to mørkegrå sofaer overfor hverandre. I midten et trebord kjøpt på auksjon på 80-tallet. Den gang var det spisebord, men etter å ha sagd ned de fire beina fungerer det nå som stuebord.

 

Bli med inn i dette huset på Jar

Hildur med hunden Tobben. FOTO: BETTINE NICOTRA
Å åpne de nye kjøkkenskuffene er en glede, ifølge Hildur. FOTO: BETTINE NICOTRA
Kjøkkenet går i ett med stuen. FOTO: BETTINE NICOTRA

Har bare blitt sånn

Hildur får utfolde seg i jobben som interiørarkitekt. Derfor har hun ikke det store behovet for å finne opp kruttet på nytt her hjemme.

 

– Det skal fungere og det skal være hyggelig. Som dette bordet ... Det tåler en støyt og søler man så er det bare å skrubbe det av, sier hun.

 

Jeg spør om hun er spesielt glad i treverk. Sikter til stuebordet, skrivepulten, skatollet.

 

– Nei, det kunne sett helt annerledes ut her, men jeg har nå hatt disse tingene i mange år, så det har bare blitt sånn.

 

Slow-design tankegang hos Marianne Hølland på Jar

 

Hun reiser seg og går mot skrivebordet.

 

– Skrivebordet var på gården der faren min vokste opp. Det er gøy og det setter en stemning, sier hun før hun peker mot skatollet.

 

– Dette fikk vi kjøpt på nabogården der jeg vokste opp. Det er et artig skatoll.

 

Se loftsleiligheten i Soho

Skrivebordet er fra gården der Hildur vokste opp. FOTO: BETTINE NICOTRA
Blålige detaljer i stuen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Skatoll fra nabogården der faren vokste opp. FOTO: BETTINE NICOTRA
En kombinasjon av sølv og gull. FOTO: BETTINE NICOTRA

"Dypfryst" i stuen

En morsom historie er hvordan den hvite stuen endte opp i gråtoner for rundt fem år siden.

 

For mens Hildur var på ferie fikk hun en telefon fra sønnen som studerte Film og TV på Westerdals.

 

I eksamensoppgave skulle han filmatisere novellen «Dypfryst» av Roald Dahl.

 

Historien om en kone som ved et «uhell» dreper sin mann med et dypfryst lammelår.

 

Han hadde ikke råd til å leie et sted, og mors stue kunne jo fungere perfekt. Det var bare en ting;

 

– Han ville male stuen turkis, sier Hildur.

 

– Også sa jeg ja! Og dermed rykket det inn et team som bar ut alle møblene, malte stuen i en forferdelig turkis farge og spikret sort filt foran vinduene. De som kjørte forbi må ha lurt på hva i all verden som skjedde her, sier hun og ler.

 

Etter en uke sto Hildur igjen med en turkis stue.

 

Sønnen som så entusiastisk hadde lovet å male tilbake, var ikke like ivrig lengre.

 

Men han hjalp nå til og stuen endte opp grå.

 

En fargepalett Hildur har vært tro mot siden.

 

Med solfangere på taket

Trappen opp til andre etasje. FOTO: BETTINE NICOTRA
Hvis det er noe Hildur skulle tatt med seg så må det være dette speilet kjøpt på auksjon. FOTO: BETTINE NICOTRA
Grå baderomsinnredning, marmorfliser og en kombinasjon av gull og sølv-detaljer. FOTO: BETTINE NICOTRA

Enebolig fra 1926 på Jar

  • 220 kvadratmeter over tre etasjer. Kjeller med bad. I første etasje er inngang, stue og kjøkken og i andre etasje er soveromsavdelingen.

 

  • Inspirasjonskildene mine: – Jeg inspireres i jobben som interiørarkitekt der jeg prøver å lese kundene, forstå hva de er opptatt av, og finne en stil som passer dem. De fleste har gjerne noen møbler som de elsker og som de vil ta vare på, og da må man ta hensyn til det og bygge videre på stilen deres som har blitt til over tid. Det er sånn det er hjemme hos meg også.

 

  • Det jeg ønsker meg mest: – Jeg har egentlig alt jeg trenger.

 

  • Det siste jeg skaffet: – Nyoppusset bad og kjøkken.

 

  • Kjæreste eiendel:–  Jeg har ikke et veldig kjærlig forhold til eiendeler. Men hvis det er noe jeg helt sikkert skulle tatt med meg, så er det speilet oppe som jeg kjøpte på auksjon. Det er gammelt og jeg synes det er fint.

 

  • Kommer aldri over dørstokken: – Ut fra alt jeg har sagt til nå, så er det en ting som er tydelig – glassbord! Det er rett og slett … Ikke fordi det ikke er fint, men på grunn av støvproblematikken. Det er ikke praktisk.

 

  • Mitt beste innredningstips: – Finn ut hvordan du ønsker å leve og hvordan du bruker huset ditt, og møbler etter det. Få en funksjon først og pynt litt etterpå.

 

Bli med hjem til landskapsarkitekten

PÅ 80-tallet kjøpte Hildur huset fra 1926 på Jar. FOTO: BETTINE NICOTRA
Roser i hagen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Og lavendel. FOTO: BETTINE NICOTRA
Les mer
Annonse

Familien Vinje drømte om å bygge eget hus. Da eiendommene ved Ekebergåsen Boligfelt ble lagt ut for salg, slo de til umiddelbart! – Vi ønsket å kjøpe eiendom på Ekebergåsen fordi vi allerede hadde et hus på Lierskogen. Det var nemlig uaktuelt for oss å flytte herfra. Her bor vi landlig samtidig som vi bor sentralt, forteller Asbjørn Vinje. Det var nærheten til marka og de fine solforholdene som fristet han og familien. Samtidig var det en gyllen mulighet til å bygge eget hus. 

Budstikka (c) 2016. Ansvarlig redaktor: Kjersti Sortland