Publisert 11. oktober.2016 av

Hildur Solli (62) og Gordonsetteren Tobben sitter ved siden av hverandre.

 

Tobben hviler hodet over forlabbene.

 

Det første året hadde ikke Tobben tilgang til sofaen, men så skjedde det som Hildur aldri hadde trodd hun ville la skje.

 

En sak hun neppe er alene om.

 

– Hvordan jeg lever har noe å si for hvordan jeg innreder og hvilke farger jeg velger. Dette er en praktisk farge når du har en sånn som ligger i sofaen, sier hun.

 

Hun stryker over Tobben. Han titter majestetisk ut i rommet.

 

Her er det ikke noe jåleri. Først og fremst må møblene ha en funksjon. Pynte kan man gjøre senere, ifølge Hildur.

 

Nå er det sotede farger som gjelder

Mørke sofaer er praktisk. FOTO: BETTINE NICOTRA
Det meste i hjemmet har Hildur hatt lenge. FOTO: BETTINE NICOTRA
Åpent kjøkken. FOTO: BETTINE NICOTRA

Tro mot stilen

Det gamle kjøkkenet og badet ble nylig oppusset i stil med resten av huset.

 

For da hun og partneren i interiørarkitektkontoret 4ROM fant ut at de skulle selge spesialtilpassede kjøkken, var det naturlig å bygge det første kjøkkenet hjemme hos Hildur. Selvsagt gråmalt.

 

Veggen mellom kjøkkenet og stuen ble fjernet, og det dønn solide kjøkkenet har nå blitt en del av stuen.

 

I stuen står to mørkegrå sofaer overfor hverandre. I midten et trebord kjøpt på auksjon på 80-tallet. Den gang var det spisebord, men etter å ha sagd ned de fire beina fungerer det nå som stuebord.

 

Bli med inn i dette huset på Jar

Hildur med hunden Tobben. FOTO: BETTINE NICOTRA
Å åpne de nye kjøkkenskuffene er en glede, ifølge Hildur. FOTO: BETTINE NICOTRA
Kjøkkenet går i ett med stuen. FOTO: BETTINE NICOTRA

Har bare blitt sånn

Hildur får utfolde seg i jobben som interiørarkitekt. Derfor har hun ikke det store behovet for å finne opp kruttet på nytt her hjemme.

 

– Det skal fungere og det skal være hyggelig. Som dette bordet ... Det tåler en støyt og søler man så er det bare å skrubbe det av, sier hun.

 

Jeg spør om hun er spesielt glad i treverk. Sikter til stuebordet, skrivepulten, skatollet.

 

– Nei, det kunne sett helt annerledes ut her, men jeg har nå hatt disse tingene i mange år, så det har bare blitt sånn.

 

Slow-design tankegang hos Marianne Hølland på Jar

 

Hun reiser seg og går mot skrivebordet.

 

– Skrivebordet var på gården der faren min vokste opp. Det er gøy og det setter en stemning, sier hun før hun peker mot skatollet.

 

– Dette fikk vi kjøpt på nabogården der jeg vokste opp. Det er et artig skatoll.

 

Se loftsleiligheten i Soho

Skrivebordet er fra gården der Hildur vokste opp. FOTO: BETTINE NICOTRA
Blålige detaljer i stuen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Skatoll fra nabogården der faren vokste opp. FOTO: BETTINE NICOTRA
En kombinasjon av sølv og gull. FOTO: BETTINE NICOTRA

"Dypfryst" i stuen

En morsom historie er hvordan den hvite stuen endte opp i gråtoner for rundt fem år siden.

 

For mens Hildur var på ferie fikk hun en telefon fra sønnen som studerte Film og TV på Westerdals.

 

I eksamensoppgave skulle han filmatisere novellen «Dypfryst» av Roald Dahl.

 

Historien om en kone som ved et «uhell» dreper sin mann med et dypfryst lammelår.

 

Han hadde ikke råd til å leie et sted, og mors stue kunne jo fungere perfekt. Det var bare en ting;

 

– Han ville male stuen turkis, sier Hildur.

 

– Også sa jeg ja! Og dermed rykket det inn et team som bar ut alle møblene, malte stuen i en forferdelig turkis farge og spikret sort filt foran vinduene. De som kjørte forbi må ha lurt på hva i all verden som skjedde her, sier hun og ler.

 

Etter en uke sto Hildur igjen med en turkis stue.

 

Sønnen som så entusiastisk hadde lovet å male tilbake, var ikke like ivrig lengre.

 

Men han hjalp nå til og stuen endte opp grå.

 

En fargepalett Hildur har vært tro mot siden.

 

Med solfangere på taket

Trappen opp til andre etasje. FOTO: BETTINE NICOTRA
Hvis det er noe Hildur skulle tatt med seg så må det være dette speilet kjøpt på auksjon. FOTO: BETTINE NICOTRA
Grå baderomsinnredning, marmorfliser og en kombinasjon av gull og sølv-detaljer. FOTO: BETTINE NICOTRA

Enebolig fra 1926 på Jar

  • 220 kvadratmeter over tre etasjer. Kjeller med bad. I første etasje er inngang, stue og kjøkken og i andre etasje er soveromsavdelingen.

 

  • Inspirasjonskildene mine: – Jeg inspireres i jobben som interiørarkitekt der jeg prøver å lese kundene, forstå hva de er opptatt av, og finne en stil som passer dem. De fleste har gjerne noen møbler som de elsker og som de vil ta vare på, og da må man ta hensyn til det og bygge videre på stilen deres som har blitt til over tid. Det er sånn det er hjemme hos meg også.

 

  • Det jeg ønsker meg mest: – Jeg har egentlig alt jeg trenger.

 

  • Det siste jeg skaffet: – Nyoppusset bad og kjøkken.

 

  • Kjæreste eiendel:–  Jeg har ikke et veldig kjærlig forhold til eiendeler. Men hvis det er noe jeg helt sikkert skulle tatt med meg, så er det speilet oppe som jeg kjøpte på auksjon. Det er gammelt og jeg synes det er fint.

 

  • Kommer aldri over dørstokken: – Ut fra alt jeg har sagt til nå, så er det en ting som er tydelig – glassbord! Det er rett og slett … Ikke fordi det ikke er fint, men på grunn av støvproblematikken. Det er ikke praktisk.

 

  • Mitt beste innredningstips: – Finn ut hvordan du ønsker å leve og hvordan du bruker huset ditt, og møbler etter det. Få en funksjon først og pynt litt etterpå.

 

Bli med hjem til landskapsarkitekten

PÅ 80-tallet kjøpte Hildur huset fra 1926 på Jar. FOTO: BETTINE NICOTRA
Roser i hagen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Og lavendel. FOTO: BETTINE NICOTRA
Publisert 25. mars.2017 av

Cecilie Rogde (45) står i døråpningen til det hvite, anonyme huset på Høvik i Bærum.

 

I sort antrekk, piffet opp av knallrød leppestift og med et digert, gult blomstersmykke rundt halsen ønsker hun velkommen inn til gladhuset.

 

– Barna som kommer på besøk blir ofte fasinert av alle fargene og jeg tror nesten de får følelsen av å komme inn i en godteributikk, forteller Cecilie.

 

Energisk viser hun frem de tre etasjene med ting og tang samlet opp gjennom årene. Å rusle rundt her er rene skattejakten.

– Jeg er nok en fargerik og frodig person, sier Cecilie mens hun ler høyt.

 

– Jeg snakker mye og er glad i å høres ... Jeg merker jo det, at jeg kan være litt mye, og det gjenspeiles nok i interiøret, fortsetter hun.

 

Her er Bambi på stuebordet, porselensfugler i vinduskarmene og en treape på skrivebordet.

 

– Jeg kunne nok hatt en elg i solnedgang på veggen hvis bildet var i riktige farger. Eller kanskje ikke en elg, men en Bambi i solnedgang, sier hun med en god porsjon humor innabords.

 

Denne familien har fargerike flamingoer på veggene

Velkommen inn. FOTO: BETTINE NICOTRA
Det store maleriet på veggen fikk Cecilie i gave. FOTO: BETTINE NICOTRA
Ved kjøkkenbordet trives hun best. FOTO: BETTINE NICOTRA

Møtte Reidar oppi gaten

Det var sommeren for snart tre år siden familien pakket sammen rubbel og bit og flyttet fra den sjarmerende 100 år gamle husmannsplassen i Groruddalen.

 

Med et uisolert hus hvor det blafret i luggen hver gang det blåste utenfor husets fire vegger, var det ren luksus å flytte til et nyere, større hus i Bærum.

 

Nærmere familie og venner kom de også.

 

– Jeg er litt spontan, sier Cecilie.

 

– Så få dager etter at vi virkelig hadde bestemt oss for å flytte, var vi på visning her.

 

De var mer opptatt av omgivelsene enn selve huset. Derfor tok Cecilie turen rundt i nabolaget for å hilse på naboene.

 

– Jeg møtte Reidar oppi gata som kunne fortelle at han hadde vokst opp her.

 

Det han sa var lovende. Lovende nok til at de slo til.

 

Og de har ikke angret et sekund.

 

Flyttet inn i bobåt på Fornebu med datteren

Hvitt, turkis og rosa i toppetasjen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Cecilie er glad i å komponere - som å sette sammen telysholdere, vaser og annet nips. FOTO: BETTINE NICOTRA
Ape fra Kay Bojesen. FOTO: BETTINE NICOTRA
Det kan være fint å samle alt på ett fat. FOTO: BETTINE NICOTRA

Kløpper på loppisfunn

Før Cecilie flyttet inn med mann og to barn, malte de alt kritthvit nettopp for å få en nøytral bakgrunn til det hun selv omtaler som en «overdose farger».

 

I stuen henger et pastellfarget rådhyrhode, bilder hun har rammet inn selv og et stort maleri fått i morgengave av mannen.

 

Stilen er den samme som den har vært i alle år.

 

Cecilie er en kløpper på loppisfunn og med en kunstnermor som tok henne med på loppemarked og ivrig ventet på at snoren skulle bli kuttet lørdags morgen, er hun nærmest oppdratt i gjenbruksånden.

Å male om gamle møbler er også en hobby. Da er favorittfargen turkis.

 

– Jeg har elsket den fargen så lenge jeg kan huske! Min mor var skråsikker på at jeg kom til å gå lei og var skeptisk til alle mine turkise påfunn, men jeg har ikke gått lei ennå ...

 

Og skulle hun gå lei, er det ingen krise. Da er det bare å male på nytt i en annen knallfarge.

 

Det er nemlig det som er så fint med å bo i en «godteributikk».

 

Kunstneren malte stuetaket i regnbuens farger

Å neida, Cecilie går aldri lei turkis. FOTO: BETTINE NICOTRA
Bambi på stuebordet. FOTO: BETTINE NICOTRA
For Cecilie er det ikke viktig at tingene har "riktig design". FOTO: BETTINE NICOTRA
Slitt og sjarmerende. FOTO: BETTINE NICOTRA

Enebolig på Høvik

  • Enebolig på rundt 200 kvadratmeter med kjellerstue, kjøkken og stue i første etasje og soverom i toppetasjen.

 

  • Her bor: Cecilie (45) og Tom Henning (47) sammen med barna Teodor (9) og Maja (5).

 

  • Inspirasjonskildene mine: – Interiørblader og interiørblogger. Jeg er spesielt glad i bloggen «Tonemelonedesign».

 

  • Mitt yndlingssted hjemme: – Det må bli på kjøkkenet ved kjøkkenbordet.

 

  • Det jeg ønsker meg aller mest: – Neste loppisfunn som setter seg som en forelskelse i kroppen, og de spennende nyhetene som har kommet fra Søstrene Grene.

 

  • Det siste vi skaffet til boligen: – Det turkise Smeg-kjøleskapet jeg har drømt om i 15 år, har omsider fått plass på kjøkkenet!

 

  • Kjæreste eiendel: – «Only you»-maleriet som jeg fikk av min kjære i morgengave. Det er malt i rosa og gulfarger av Tone Alsos Aarø og henger nå på veggen i stuen.

 

  • Kommer aldri over dørstokken: – Interiør som er overpriset og som er dyrt fordi det er «riktig».

 

  • Mitt beste innredningstips: – Bytt ut ting forløpende og tør å være litt gal med farger. Jeg liker det frodige mot det rene og derfor har jeg malt alle vegger, tak, karmer og lister hvitt for å få en nøytral bakgrunn til alle fargene i interiøret og i tekstilene.

For at overgangen ikke skulle bli for stor for datteren, valgte de lik tapet på det nye rommet hennes. FOTO: BETTINE NICOTRA
For et gjennomført prinsesserom?! FOTO: BETTINE NICOTRA
Og fuglene kvitrer. FOTO: BETTINE NICOTRA

Les mer på Botrends forside

 

Ta gjerne kontakt med oss her, og følg oss på Facebook og Instagram på @botrend.no

Les mer

- Det frosne vannet brukes både til hotellet, konferansesenteret, og de to kontorbygningene ved siden av oss, forteller Erika Karlsson, HR Manager ved Stockholm Waterfront Congress Centre. Botrend møter henne i lobbyen til Radisson Blu Waterfront Hotel i Stockholm, som også et en del av Stockholm Waterfront. Selv om det er tidlig en lørdag morgen, er dagen allerede i gang, og det gjøres klart til dagens aktivitet – en whiskeymesse. – Vi har alt av arrangementer her, fra store bankette

Les mer

– Mannen min tok meg med for å vise frem tomten han hadde sett på, forteller Marianne Bjerke (46) og peker ut vinduet mot den opprinnelige tomten som ligger like bortenfor. – Men jeg gikk bort hit og sa at hvis vi fikk denne tomten, da kunne jeg gå med på å flytte, sier hun mens hun ler av seg selv. Utenfor har tåken lagt seg tett over Oslofjorden. De majestetiske trærne ser ut til å være på vei inn i stuen. Noen gamle hytter er å skimte blant de mange nybygde perlene. Tomten

Les mer
Annonse

Familien Vinje drømte om å bygge eget hus. Da eiendommene ved Ekebergåsen Boligfelt ble lagt ut for salg, slo de til umiddelbart! – Vi ønsket å kjøpe eiendom på Ekebergåsen fordi vi allerede hadde et hus på Lierskogen. Det var nemlig uaktuelt for oss å flytte herfra. Her bor vi landlig samtidig som vi bor sentralt, forteller Asbjørn Vinje. Det var nærheten til marka og de fine solforholdene som fristet han og familien. Samtidig var det en gyllen mulighet til å bygge eget hus. 

Budstikka (c) 2016. Ansvarlig redaktor: Kjersti Sortland