Tre polerte tekanner ga arkitekten bakoversveis.
Å designe sine egne tekanner er en gammel drøm som går i oppfyllelse for Finn Sandmæl.
Allerede i 1999 begynte han på de første skissene til det som har blitt til «Circle Equator», «Stelth no1″ og Stelth no2». Nå har han brukt en halv million kroner på å utvikle kannene ved hjelp av 3d-printer og produksjon av prototyper.
– Tilbake i tid var det vanlig å ha sølvkanner på sølvbrett for å vise sin storhet. Mange kjente arkitekter gjennom tidene har designet egne tekanner og det var en utstilling med tekanner på flyplassen Gatwick i London i 1998 som inspirerte meg. Jeg hadde opprinnelig planer om å få laget kannene i sølv, men med de prisene som er i Norge? Glem det!
Løsning i tinn
Løsningen ble å ta kontakt med verdens eldste tinnfabrikk som ligger i Malaysia, og få håndlaget tekannene i polert tinn.
– Resultatet er at de ser ut som sølv, men du trenger ikke å pusse dem, reklamerer han.
– Hvis dette blir et samleobjekt, kunne jeg tenke meg å lansere en ny tekanne hvert år. Det kan bli mange, for jeg skal ikke daue før jeg er 103, sier arkitekten.
Annonse
Planlegger flere prosjekter
Sandmæl er kjent for å ha tegnet boliger til flere norske kjendiser, blant andre skipsreder og investor Olav Nils Sunde og tv-profil Hallvard Flatland.
Han har også tegnet hytta til Kjell Inge Røkke på Oppdal.
– Jeg ser arkitektur i alt, men dette er industridesign, o gjeg liker å gjøre litt småtteri underveis, sier han.
Til kona og datteren Michelle har han designet fantasibunader med tilhørende sølv, en spisestue er på gang med varmeplater nedfelt i bordet, og en feminin liten bondestol.
Han planlegger også en båt og en klokke med ekstremt minimalistisk uttrykk.
– Hodet mitt er hele tiden fylt med nye ting, sier arkitekten.
Kjent stil
– Disse tekannene har noe kjent over seg, jeg får assosiasjoner til stilepoken art deco. Det er et smykketilsnitt her som jeg synes beriker uttrykket. Spor av håndverk og sjel blir mer og mer verdsatt i dag, så dette er produkter som vil overleve, sier Kathinka Dysthe.
Hun er utdannet industridesigner og lærer på Arkitektur- og designhøgskolen, institutt for design, i Oslo.
– Jeg ser at designeren er detaljfokusert på en god måte. Det at han splitter mahognihåndtakene og ikke lar treverket gå helt ned til åpningen på den runde kannen, er en heldig estetisk provokasjon. Da blir det ikke så selvfølgelig, og designet får en heldig snert. Hvis jeg skulle satt fingeren på noe, så er det den lille kulen som er på alle kannene. Den ser ut som den er limt på til slutt, sier hun.
Enig med Dysthe
– Det med kulen er jeg helt enig i, der har jeg allerede en justering på gang, sier Sandmæl, som sier han elsker å få god og konstruktiv kritikk.
Hans drøm er nå å få tekannene inn på et eksklusivt marked, og gjerne inn i fasjonable motebutikker, noe arkitekten tror kan bli tøft.
Om kolleger i bransjen eller har han sterke meninger:
– Designmiljøet i Norge er så snevert. Det er en liten klikk som dyrker hverandre.
Denne saken ble første gang publisert på Budstikka.no.
