Hvem innreder vi barnerommet for?

Jeg tror vi blir påvirket av trender. Faktisk er jeg helt sikker. Mer påvirket enn vi kanskje er komfortable med.
 
Tendenser, form og farge. Sesongens materialer og former, absurde kombinasjoner du antakelig ikke ville ha satt pris på, hvis det ikke var for at det så ganske fresht ut i siste nummer av Interiør.
 
Helt plutselig blir grønn fløyel en god idé. Og det er det jo egentlig ikke, ikke sant? På coveret av drømmestuen fungerer det helt ypperlig… noe ganske annet blir det i din egen stue. Der noen, du faktisk, skal oppholde deg.
 
Joda, noen lar seg påvirke mer enn andre. Men er du av typen som har kjøpt et interiørblad, er faren for at du faller under denne kategorien ganske stor.
 

De usynlig barna

Vi blir overeksponert for design. Og det helst hjemme i, akkurat, din egen sofa. Fristedet. Når beina ligger høyt med garden nede. I inspirerende, matte interiørmagasiner. Av salgskampanjene som ruller over skjermen. På nettet, der du regelrett forfølges av ads basert på hva du søkte på, hvem du «er».
 
For Google vet forbløffende mye om det. Også, den mest forvrengte sannhet av dem alle – Instagram – som spyr ut regnbuer og enhjørninger og sukkerspinn. Fremdeles, på eget ansvar. Her bor mammaene, de farligste, mest vanedannende vesenene som fråtser i hverandres tilværelser, meritter og barnerom. De som innreder barnerommet med kjempestore sjiraffer, i tilnærmet faktisk størrelse, med små designersko og lysende kaninlamper.
 
Med designbokstaver fra Arne Jacobsen og karakteristiske trykk med ABC på. Dette er rommene til barna som sover i sebrasenger, en seng som uten madrass koster mer en min.
 

Hvor er de snørrete barna?

La oss være ærlige med oss selv.. hvilket barn bryr seg om designaper i tre og om hvor mye de koster? Eller biler som ikke kan kjøre, men som ser fine ut?
 
På disse rommene leker det alltid harmoniske, lykkelige barn. De er aldri snørrete. Barna som bor i katalogrommene er… vent, ofte ikke til stedet i bildene. Med mindre de er nyfødte og «swaddled», med et kort ved siden av som konstaterer hvor gammelt barnet er, i dag. Hurra. Barn som umulig kan ødelegge katalogrommet.
 
Men hvor er barna? Det skal jeg fortelle deg. De står bak kameraet, sammen med deg og ser inn på det perfekt stylede, innbydende rommet sitt uten å få røre en ting.
 
Les flere innlegg fra Fanny her.
 

Kontroll og god intensjon

Hvorfor vet jeg dette? Fordi jeg, mine damer og herre, er en av disse mammaene. Dessverre.
 
Disse barna vet at mammas behov for perfeksjon og kontroll, kommer før behovet for å tegne på veggen, bygge høye legotårn eller leke med biler på fargerike bilbanetepper. Dette er ikke fordi mamma er ond, kynisk eller emosjonelt avstumpet. Tvert imot. Egentlig kommer det fra hjertet. Det handler om mamma, og en god intensjon. Kun det beste til verdens beste.
 
Les mer om interiør her.
 
 

Situasjonen er ut av kontroll. Ikke på grunn av mammaene på Instagram. La meg minne deg på, at dette fortsatt er frivillig. Sakte, men sikkert, invaderer du rommet. Med den samme, gode intensjon. I teorien er det ditt rom. Men tiden går farlig fort. Verdens beste blir snart større, snart litt mer selvstendig. Heldigvis.
 

Erkjennelsen

Og så møtte jeg meg selv i døren. Bokstavelig talt. Ved en feiltagelse rettet jeg mobilkameraet mot meg selv. Og bak meg i døren, stod 6-åringen. Som lurte på hvorfor ikke den litt krøllete Ninja Turtles-plakaten kunne henge over sengen?
 
Fordi det ikke fantes noe godt svar, tror jeg at jeg skjønte det. Dette handler jo om meg. Når jeg har ment at det bare skal handle om deg, verdens beste.
 
Det finnes ingen gode svar på disse spørsmålene. Tiden er inne, og stafettpinnen skal gis videre. Til deg, verdens beste. 
 

En æra er over

Mellom oss, er det vondt å se mine smarte, dekorative løsninger ommøbleres og erstattes med andre, ikke fult så dekorative ting. Men jeg ser hvor mye han vokser på å få lov til å lære seg hva orden er, hvilken glede det gir han, hvilke farger han liker og alt han lærer om seg selv.
 
Han har på en uforståelig måte orden i rotet sitt, han trives blant plakater av forskjellige helter med våpen. Han har et eierskap til rommet sitt nå.
 
Det som egentlig gjør vondt, er at det er slutten på en æra og begynnelsen på en annen. Min lille, er ikke så liten lenger. Det er et optimistisk vemod ved det.
 
Trangen for å kontrollere dabber stadig av. Helt til jeg glemmer meg, og saumfarer Instagram. Bildene av barnerommene med de usynlig barna som snart blir store florerer. Fy så fine! Men fy så lagt fra virkelighetens barnerom.
 
Les flere saker på forsiden av Botrend her.
 
Tips og innspill? Kontakt oss her.