Kålde tider

Det hørtes mer pessimistisk ut enn det er ment som. Men vi er i midten av september, og sommeren 2015 har gjort sitt. Den er på hell. Og det er like greit, for dette var stusslige greier. Lite varme, få soldager og altfor dårlige dager for en mathage. Men det er fortsatt ting på gang. Og denne gangen er det lystig lesning.

Den som venter på noe godt

Det meste her i hagen kom i jorden senere enn planlagt. Temperaturen i jorda var for lav til å plante noe ut.

Det har tatt lang tid å få frem grønnsakene, men den som venter på noe godt skal omsider få smake. Rødbetene er i ferd med å vokse seg ut av jorda. Skorsonnerøttene ser fantastiske ut, gulrøttene har endelig begynt å ta form og jeg kan nesten ikke vente med å hente opp poteter fra radene.

Snyltere i beddet

Denne uka har jeg tatt inn grønnkålen jeg satte i begynnelsen av juni. Den har vært enkel å ha med å gjøre, selv for en uerfaren en som meg. Den har vokst seg passelig stor, med kraftige og robuste blader.

Den har stått som en bauta ved siden av den vanlige kålen, squashplanter og purreplanter. Og nå er den altså høstet inn. Men den kunne stått lenger, jeg leser at grønnkålen tåler både frostnetter og hele vintre. Men den skal jo spises, og min spises nå.

Men jeg har hatt snyltere i bedet. Noen har prøvd å ta kål på kålen, for å si det sånn. Etter hvert som bladene brettet seg ut kom det til syne noen fine, små kålhoder. Ganske mange på hver plante, og jeg må innrømme at jeg har drømt om både fårikål, surkål og ruletter.

Men en dag fant jeg små hull i de ytterste bladene. Deretter kom det flere, flere og enda flere, og til slutt ble også selve hodene angrepet. Jo da, jeg har lest i det vide og brede om både fiberduk rundt hodene og spraying av diverse utøydrepere. Men i min optimistiske iver har jeg hele tiden tenkt at det ikke rammer meg. At kålflua og kålmøllen fant seg et annet hode å ta for seg av i sommer enn akkurat mitt.

Man tager litt smør og litt vann

Så kålhode går det altså an å bli, men nå har jeg lært. Og jeg har reddet inn de som er å redde. Vel er det små, men de er mine. Og jeg kommer til å behandle dem pent, enkelt og ryddig. Da er jeg sikker på at de kommer til å verdsatt.

Kål er ergerlig undervurdert. Ikke skjønner jeg hvorfor, den smaker fantastisk om den behandles på en skikkelig måte. Og med skikkelig mener jeg forsiktig. Den trenger ikke en hel haug med andre smaker, det kamuflerer det den egentlig står for. Kålhodene smaker aller best, ifølge meg, når den bare får dampet seg litt mør i vann. Og med smør og salt. Du kan også gjerne steke den forsiktig så den får smaken av pannen. Da er den fortsatt litt sprø, og du kan nesten kjenne smaken av bedre helse.

Grønnkålen er også en anvendelig sak. Den er litt kraftigere på smak, men noen hjelpes meg så god den er! Du kan bruke den i en smoothie, i salater eller som jeg liker den best: Stekt i pannen med en av høstens skikkelige godsaker: sopp. Om du legger til litt nøtter og kanskje en spiseskje sennep så har du en kompanjong til en hvilken som helst kjøttfull middag. Eller: den smaker egentlig så bra at den kan være selve hovedingrediensen. Så kan du heller legge litt kjøtt på siden.

Fra nå og utover er butikkene fulle av kål og andre grønnsakvekster. Jeg oppfordrer deg til å kjenne din besøkelsestid og ta for deg av de norske råvarene. Når du først blir bevisst på den kvaliteten som de norske grønnsakene holder akkurat nå vil du oppleve uendelige gleder ved kjøkkenbenken de kommende ukene.

Det er opp til deg. God høst!