Dysthes design forsøkes kopiert verden over.
Året er 1964 og den 38-år gamle industridesigneren Sven Ivar Dysthe står høyt oppe i en stige i et hus under oppussing.
Han og kona Trinelise skal forvandle det gamle hovedhuset på Brekke gård i vestre Bærum til sitt nye familiehjem.
Telefonen, som henger på en spiker på veggen, ringer midt i arbeidet.
– Hei, det er fra Sonja Henies og Niels Onstads Stiftelse. Arkitektene og styret ønsker at du skal spesialtegne møblene til det nye kunstsenteret på Høvikodden.
– Å, jeg husker det så godt. Hadde de sett meg der jeg hang på stigen, omringet av sagflis og verktøy, så hadde de fløyet sin vei. Den rammen var helt utrolig, minnes Sven Ivar Dysthe i dag, 51 år etter.
Innflytelsesrik
Oppdraget fra Sonja Henie og Niels Onstad, som noen år tidligere hadde vendt tilbake til Norge med en unik kunstsamling, var spesifikt: De ønsket at Dysthe skulle komme med forslag til lounge-stoler i vestibylen, en lett og anvendbar stablestol til salene i senteret, samt møbler til kunstsenterets kontorer, møte- og konferanserom.
– Dette skrivebordet her tegnet jeg spesifikt til Niels Onstad, sier Dysthe og klapper på bordplaten inne på konferanserommet på Høvikodden.
– Og skuffene her har de samme frontene og med mitt geniale og gode håndtak, sier han og ler godt.
– Kjenner du fordypningen på undersiden her?
Dysthe har god grunn til å skryte av sitt eget design. 84-åringen fra Rykkinn er en av Norges aller fremste og mest innflytelsesrike designere gjennom tidene.
Han står bak det som regnes som Norges mest solgte stol, stablestolen «Laminette». Han har tegnet sittemøblene på Gardermoen, og stolene «Planet» og lenestolen 1001 regnes i dag som to av hans hovedverk.
Allerede som ung student i London ble han valgt ut til å utføre og forme et eget gaveskrin som skulle inneholde skolens gave, en staslig juvelbelagt nålepute, til Dronning Elisabeths kroning i 1953, en æresbevisning som kom til å markere starten på en lang og betydningsfull karriere.
Gjennombruddet kom i 1960, med stolserien «1001» som han utarbeidet i samarbeid med Dokka Møbler og som sammen «Pop Corn» -stolen og «Prisma» -stolen som han designet for Henie Onstad Kunstsenter, er i dag blitt ettertraktede samleobjekter.
Saken fortsetter under bildene
Morgendagens arkitektur – møt studenter ved Arkitektur- og designhøgskolen
Annonse
Kopieres verden over
Flere av Dysthes stolmodeller er også blitt kopiert verden over.
– Å ja, de har prøvd seg flere steder i verden, blant annet i Canada og i Taiwan, forteller Trinelise Dysthe.
– Det er en ting som er verre enn å bli kopiert, det er å ikke bli kopiert sier Sven Ivar Dysthe og smiler.
– For man kan jo bli litt smigret, men kopiering er simpelt og i prinsippet forkastelig og kan stride mot både åndsverklov og patentrettigheter , men det er dessverre mange steder i verden hvor man ikke respekterer dette, sier Trinelise.
Unge arkitekter hylles i utstilling
«Popcorn» i bagasjen
Årene på slutten av 60-tallet da prosjekt Høvikodden var under utarbeidelse, var helt spesielle. Ekteparet Dysthe er fulle av minner, både om designet, men også om paret Sonja Henie og Niels Onstad. Dysthe hadde flere møter med oppdragsgiveren i deres hjem på Landøya i Asker.
– Jeg husker da jeg kjørte dit med «Pop Corn» -stolen i bagasjerommet for å vise den frem for første gang, jeg var veldig nervøs. Mest spent var jeg på hva Henie ville si om at den var av plast og stål, forteller han.
– Ja, det var et veldig nytt uttrykk på den tiden her hjemme, sier Trinelise.
Svaret fra skøytedronningen og kunstsamleren da stolen ble vist frem, var kontant:
– Den skal vi ha – jeg syns den er flott!
– Det svaret sier mye om hennes beslutningsevne. Det er ingen hemmelighet at hun kunne være tøff og hard i forhandlinger, sier Dysthe, som påpeker at alt må ses i lys av tiden de levde i, og hvordan Henie ble behandlet i Norge etter krigen.
Syntetiske stoffer og plast
«Pop Corn» -stolen ble første norske skallstol i plast, og den soppformede stolen fikk et karakteristisk særpreg.
– Den er et produkt som er bærekraftig i form av sin eleganse, og at den stablet godt var viktig, forklarer Sven Ivar Dysthe. Den ble relansert av Fora Form i 2013
Inne i studio på Høvikodden, en stor sal som ofte brukes til konserter og foredrag, står «Pop Corn» på rad og rekke.
– Å, jeg får helt klump i halsen. Det er så morsomt å se den her igjen, utbryter Trinelise Dysthe i det dørene åpnes inn til salen.
Som mange andre designere var Sven Ivar Dysthe påvirket av utviklingen av ny teknologi og syntetiske stoffer og plast. «Planet» fra 1965, som ble relansert i 2005, hadde et indre skall av glassfiberarmert polyester overtrukket med stoff. Det var derfor nærliggende å utnytte samme erfaring til produksjonen av stablestolene på Høvikodden.
Prisma-stolen skulle stå i foajeen der det var lite dagslys og lav takhøyde. For å trekke tyngden mot underlaget, tegnet Dysthe Prisma-stolene både i lav og høy versjon.
Men den høyryggede Prisma-stolen ble ikke godt mottatt av kommunen.
– Nei, da satte rådmannen i Bærum foten ned. Der gikk grensen for hans aksept av «moderne» møbeldesign, minnes Dysthe.
Prisma-stolen ble relansert i 2013.
– Kjenner du at den har fått en vipp, spør Dysthe og vipper forsiktig frem og tilbake.
Rehabiliterer bygget
Kunstsenteret på Høvikodden har den siste tiden gjennomgått en oppgradering og rehabilitering av bygningsmassen. Dette prosjektet skal stå ferdig i 2017.
For nåværende direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, Tone Hansen, har det vært viktig å ta tilbake noe av det opprinnelige designet. For to år siden jaktet Dysthe og Hansen på originale Prisma-stoler til oppussingen av foajeen.
– Det at en ung designer fikk lov til å tegne så mange møbler over så lang tid er helt unikt i Norge. På nye museer kjøper de helst en eller annen kjent stol i stedet. Her derimot ble det ikke spart på noe, sa Hansen til Budstikka.
– Tidligere har ikke alle verdsatt hvilke kvaliteter dette huset faktisk hadde, vi har ikke vært så gode på designhistorie i Norge. I stedet for å ta vare på disse møblene og tenke på det som et unikum, så ga vi det bort eller kastet det på 80-tallet. Det mener jeg er helt feil da møblementet er en del av husets estetikk og historie. Vår generasjon ser derimot ut til å interessere seg mer for denne estetikken, har Tone Hansen uttalt.
– Ikke minst har TV-serier som «Mad Men», internett og en økende samlerinteressen for 50 og 60-tallets designikoner, skjerpet vår oppmerksomhet for denne spennende og nyskapende epoken i vår designhistorie.
